Supermamma!

Jeg plukket opp en idé i samtale med en jeg kjenner som har vært deprimert, som hadde fått et tips i fra en annen igjen (neida, dette er ikke en historie om venninnen til fetteren til kusinen til  osv..), om å tenke tanken helt ut. Det utsagnet fascinerte meg ganske mye, og i det siste har jeg fundert litt på akkurat dette med å tenke tanken helt ut. Jeg har observert at jeg ofte stopper tankene før de får komme helt ut. Noe av det er en automatisk prosess med å kverke de negative tankene før de kommer, og noe er en bevisst prosess der jeg stopper meg selv, og forteller meg selv at jeg må tenke positivt. For man må jo tenkte positivt for å ha det bra, ikke sant?

Men, å tenke positivt, det er vel nesten som å tisse på seg når en fryser. Ok, ikke fullt så ille, det er jo faktisk godt for noe med positive tanker, men det har egentlig ikke større effekt enn mitt nevnte eksempel. Kanskje det hjelper der og da. Men videre hjelper det ikke, for man har ikke luket bort noe. Jeg har forresten en god historie om meg og min hang til å tenke positivt. Under fødselen med sistemann, så husker jeg at jeg lå og presset og det gjorde så innigranskauen vondt, og hørte meg selv banne så det sang, og så stoppet jeg meg selv og sa: “Nei, jeg må ikke banne nå, jeg må tenke positivt. Jeg må tenke fred, ro, harmoni og kjærlighet og sånn.” Jordmoren repliserte med en gang: “Drit i fred harmoni og kjærlighet, du føder, du har lov til å banne!” :humre:

Et annet bilde på hvor lite virksomt det er i lengden å krampaktig tenke positivt, er glasur-metaforen min. Hvor god den er vet jeg ikke men jeg føler selv at den beskriver det ganske godt. Noen ganger så blir det som å jobbe hardt med å smøre en fin-fin glasur på noe som ikke er så fint, – i håp om at det skal bli bedre. Men det blir jo ikke bedre, og det som er under kommer jo ut gjennom den fine glasuren. Joda, kanskje det blander seg litt glasur med det som er under, men det tar det ikke bort. Og da er det jo naturlig å stille seg selv spørsmålte om hvordan vi da tar det bort? Jeg mener løsningen er  å slippe det helt frem i lyset, for man vet jo at troll sprekker i sollys, og at mørke dystre ting blekes i dagslys.

Så nå har jeg valgt å prøve å tenke tanken helt ut. Jeg gir meg selv lov til å forfølge tankene som kommer. Jeg lytter til meg selv og det som kommer frem. Det forteller meg historien om hvorfor jeg har det som jeg har det. Tenk alle de årene jeg har holdt meg for ørene og nektet å høre på meg selv, og prøvd å skape meg en annen virkelighet enn det som var. Prøvd å kontrollere meg selv, fremfor å elske og lytte og samarbeide med meg selv. Nå er jeg endelig på rett spor. Jeg lytter, jeg elsker og jeg har omsorg og medlidenhet med meg selv, og jeg dytter ikke bort det jeg ikke liker. Jeg er meg, med hele historien min, og alle mine sider, og det aksepterer jeg, og merker litt etter litt hvordan vonde ting gir slipp og blekner.

En annen fin ting jeg har observert i denne prosessen, er at følelser passerer når jeg ikke prøver å dytte dem bort. Den motstanden mot følelsene fører jo bare til at jeg holder mer fast på den, og da faktisk må kjenne mer på det ubehagelige jeg har motstand mot. Og det er jo helt meningsløst, fordi det er helt mot sin hensikt. Så nå er jeg i gang med det vågestykket. Jeg våger, og jeg er modig.  – Om jeg skal si det selv.

This entry was posted on torsdag, september 4th, 2008 at 22:08 and is filed under Mine skriverier. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.