Supermamma!

Ja-takk. Et glass å holde fast i er veldig kjekt.

I sosiale settinger (fester), der man ikke har møtt folk før, så er jeg overlykkelig for en velkomstdrink. Det er en viss trygghet i det å ha noe å holde fast til i møte med fremmede. Noe å fylle eventuell stillhet med dersom man skulle gå tom for noe å snakke om. Enten ved å nippe til glasset og se rolig og sofistikert ut mens hjernen jobber på høygir. Nesten som en and som ser ut som den er roen selv der den sklir rolig bortover vannflaten mens beina egentlig jobber febrilsk på underflaten. Eller ved å tømme glasset for å få et påskudd til å gå å hente mer dersom den febrilske hjerneaktiviteten ikke fører til flere emner.

Det er bare sånn det er. Noen mennesker har man lett for å snakke med, og vi befinner oss på samme bølgefrekvens som dem med en gang. Mens andre går samtalen trått som sirup. Det har vel med både kjemi og interesser å gjøre. I alle fall, så finner jeg stor glede i velkomstdrinkens alibi til å kunne slippe unna på en verdig måte dersom nødvendig. Dessuten, en velkomstdrink løsner jo også litt på både snakketøyet og stemningen. Og etter en stund (ja, litt utpå natten da), så er det stort sett ingen som bryr seg om hvem som sier hva, da er alle like morsomme og taletrengte.

Ville egentlig ingen vei med dette, bare en liten hyllest til velkomstdrinkens genialitet.

This entry was posted on mandag, mars 6th, 2006 at 22:50 and is filed under Mine skriverier. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.