Supermamma!

Å kommunisere er ikke det letteste vi gjør her i verden. Vi sender ut et budskap som er farget av vår virkelighetsoppfatning, til et annet menneske som skal ta det inn gjennom sin persepsjon,- som er et filter av den personens virkelighetsoppfatning, holdninger, verdier, kunnskap og ikke minst øyeblikkets sinnstemning og humør. I tillegg finnes det yttre støy som kan forkludre budskapet på veien. Egentlig et stor under at vi når hverandre i det hele tatt.For vi sitter på hver vår side, med hver vår historie og virkelighetsoppfatning og hver vår persepsjon og tolking av ord og verden og prøver å nå frem til hverandre.

I tillegg, så har vi våre egne triggerpunkter og redsler. Mange holder inne med ting de mener og brenner for, av redsel for å ikke bli likt. Og det er her jeg synes det er så viktig å tørre likevel. Jeg liker mye bedre et menneske som jeg virkelig MØTER, som jeg kanskje kan bli sint på, som jeg kanskje kan være syngende uenig med, men som er ekte. For det er først når man er ekte og ærlig at vi virkelig når hverandre. Når vi er uærlige, holder ting tilbake og lar oss styre av redsel for å ikke bli likt, -så kunne møtet like gjerne ikke eksistert. Det betyr ingenting, for vi når hverandre ikke, vi har ikke nådd inn og berørt hverandre.

En annen bakdel med det å ikke dele av seg selv, er at om noen skulle like det bildet vi presenterer av oss selv av redsel for å ikke bli likt, så teller jo det ikke likevel, for det er jo egentlig ikke oss, men et bilde av oss som ikke er ekte. Ingen komplimenter vil nå inn til oss, for “vi vet bedre”. Han tar feil, om hun bare hadde visst … Vi ugyldiggjør komplimenter og gode ord som andre har om oss når vi ikke er oss selv og det er bildet vi presenterer som får tilbakemelding.

Nå mener jeg ikke at man skal gå rundt og dele for mye og ikke beskytte seg selv der en bør. Men, i de forholdene man ønsker å ta vare på. Med endel familie og med venner en bryr seg om, så mener jeg det er veldig viktig. Egentlig så synes jeg det er viktig uansett. La oss si du har en venn som du bryr deg om og ønsker å være sammen med, og vedkommende hele tiden nedprioriterer deg og velger andre å være sammen med og utsetter avtaler hele tiden,og når du spør, så er alt helt i orden ingenting galt. Er det ikke mye mer fair å si: Sorry, jeg synes ikke vi klaffer så godt sammen lengre. Da vet begge hva en har å forholde seg til og man fortsetter ikke å såre hverandre og presse hverandre.

Dette bringer meg over på ærlighet. hva er egentlig ærlighet? Jeg har hatt mange diskusjoner på det temaet. En vanlig missoppfatning er at det å være helt ærlig er å bøtte ut av seg alt det negative man tenker. Men, det er ikke ærlig, det er ufint. Om noen spør deg om den nye buksen deres er fin, så er det ærlig å svare at den ikke er helt din smak, og det er ufint å skjelle ut vedkommende for å ha en så utrolig meningsløs smak at man ikke bare kjøper en bukse som er styggere enn fanden selv, men også som er så til de grader ukledelig for får henne til å ligne en blanding mellom en avdanket hore og en flodhest. Man kan fint ha slike tanker i hodet sitt og svare ærlig: Ikke det beste jeg har sett deg i. Eller: Ikke helt min stil, hvorfor liker du den?

Det er mulig jeg er naiv. Jeg tenker ikke slike slemme tanker, så det faller meg ikke inn at det kan være et problem. Men, dersom det er slik en tenker og det er en del av den personen, så vil jeg mye heller vite det, og vite hvor jeg har den personen. Heller en ubehøvlet person som jeg vet hvor jeg har, enn en uærlig løgner som tenker stygge tanker, klistrer på seg et smil og sier fine ting.

This entry was posted on fredag, juni 6th, 2008 at 09:46 and is filed under Mine skriverier. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.