Supermamma!

Trassen får hele tiden nye fascinerende uttrykk.

Ved to års alder, så var poden veldig frustrert de gangene han var veldig trøtt, og vi enten 1. satt grenser og sa nei til noe han hadde lyst til, eller 2. han ikke klarte å kommunisere det han ønsket. Det var en litt søt frustrasjon, og han lot oss trøste.

Ved tre års alder, så gav det seg et litt annet uttrykk, da ble han mest sur når vi satt grenser for hva han fikk lov å gjøre. Raseriet var fascinerende, og det var ikke alltid så mye vi kunne gjøre. Trøste fikk vi ikke lov til, så det eneste vi kunne gjøre var å observere det lilla hylende vesenet vi hadde i hus, og passe på at an ikke skadet ting og seg selv når han hadde anfall.

Rundt fire års alder er liksom alt annerledes. Poden kan snakke skikkelig, og vi diskuterer på et høyt saklig nivå i stedet for at han ligger seg ned og hyler i en halv time, nå blir han sur for at vi sitter grenser (aner jeg en rød tråd?), og tramper av gårde etter å ha slengt ut av seg en lang tirade om hva han synes om saken: ”Dumming!” sa han og trampet inn på rommet og slengte igjen døren. Så gikk det en stund, så tramper han tilbake, sa det samme, og trampet inn igjen på rommet mens døren igjen gav gjenklang i leiligheten.

Nå er ”koffor deeeet?” alderen kommet. Så nå er på en måte trassen gått over til en slags terror.

Poden: ”Mammaaaaaa, kan jeg få peanøttsmør på skjei?”
Mamma: Nei vennen min, det er snart middag.
Poden: Koffor deeeeet?
Mamma: hvis du spiser peanøttmør før maten, så spiser du ikke opp maten din.
Poden: Koffor deeet?
Mamma: Fordi du fyller opp magen med peanøttsmør.
Poden: Jammen eg har jo lyst pao!!!!
Mamma: Det hjelper ikke.
Poden JOOOOOOOO!!!!!
Mamma: Nei.
Poden: Pappa har sagt det! (trassig påståelig ansiktsuttrykk)
Mamma: Nei det har han ikke.
Poden: Joho! Han sa det i gåÅår!
Mamma: Det hjelper ikke, du får ikke før du har spist middag.
Poden: Joho!
Mamma: (stille)
Poden (høyere) JOHOOO!!
Mamma: Nei.
Poden: (skriker) JOHOOOOOOOO!!!!
Mamma: Du skal få ETTER middag har jeg jo sagt.
Poden: Eg vil ha no! Og pappa har sagt det!
Mamma: Pappa, har du sagt det?
Pappa: Nei, har nok ikke det.
Poden: Johoooo!!

Noen andre som er ør i hodet? Jeg blir hverfall det av å stå midt oppi dette gjennom hele dager.

Jeg leste en plass for en tid tilbake at en gjennomsnittlig 4 åring sier spørsmålet ”Hvorfor det” gjennomsnittlig fire hundre ganger på en dag. Og sånn kjennes det jammen ut også. Enkelte dager er det omtrent det eneste som kommer ut munnen hans.
Det at de er vitebegjærlige og søker kunnskap og ønsker å lære er jo sjarmerende og flott i utgangspunktet. Problemet er bare at spørsmålene blir så enkle at de rett og slett blir for vanskelige for en stakkars mamma. Noen ganger så står jeg igjen med intet annet svar enn: ”Fordi det er sånn vel”.

Og jeg som gledet meg til å være den allvitende kunnskapsrike mammaen som med stor tålmodighet og innsikt veileder og deler av min livsvisdom, som gir barnet en perfekt ballast til å ta fatt på livet sitt med. Så ender jeg opp med en hel haug med svar som sier ”vet ikke” og ”fordi”.

Sånn kan det gå, men dette er jo bare 4 års stadiet, det blir jo bedre. Gleder meg til han blir 5 jeg. (Gjett hva jeg sa når han var ett to og tre da)

This entry was posted on søndag, februar 12th, 2006 at 13:29 and is filed under Mammablogg. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.