Supermamma!

Det var jeg utsatt for i går. Ene venninnen min giftet seg, og etter middagen fortalte viseverten (som kalte seg selv kjømeister, hva nå enn det ordet opprinner fra) en historie som fikk meg til å hikste av latter så jeg hadde bølger av gåsehud over hele kroppen, måtte knipe igjen så jeg ikke tisset på meg, og tårene haglet. Jeg overdriver ikke en gang. Det var nesten fælt, det var som å bli kitlet mentalt og det aldri stoppet, det var en historie som bokstavelig talt var hysterisk morsom. Jeg skal ikke gjenta den her, for det aner meg at den ikke gjør seg like godt på papir som muntlig. Det er noe med å ta de rette pausene, og illustrere med kroppsspråk, mimikk og toneleie.

Bryllupet var veldig koselig, og brudeparet vakre. Vielsen var overraskende kristelig, og festen var akkurat så koselig som jeg hadde forventet. Vi fikk høre morsomme og rørende taler, fikk et bedre innblikk i begges familier og øvrige venner, og masse god mat (og drikke). Brudgommen klarte forøvrig å ta gull når han hoppet etter Wirkola . Han er den første jeg har hørt etter kronprinsens tale til MM for noen år siden som har klart å si noe enda mer romantisk (enn “jeg elsker deg” foran alle sammen, som ble en vanlig forekomst i brylluper etter dette), jeg var virkelig rørt til tårer. Flotte familier og flotte mennesker.

Festen hadde uheldigvis en lei slutt for min del. Jeg oppdaget at det ikke er så lurt å tenke: “jippi den gikk på” og så gå med kjolen når man holdt pusten for å få glidelåsen igjen. Lite O2 i tillegg til mangel på middagshvilen min og en mens som løsnet på kvelden var ingen god kombinasjon. Resultatet var en hodepine av en annen verden, kvalme og menssmerter. Etter å ha satt ute i bilen i nesten to timer (musikken dunket sånn inne) og nistirret på en busk som blåste i vinden og ventet på at paraceten skulle virke og kvalmen gi seg gav jeg opp, og bad mannen om å hente bruden ut så jeg kunne si hadet. Vi fikk med oss nattmat og kjørte hjem.

Selv om vi ikke fikk med oss slutten, så fikk vi med oss det beste og viktigste: Vielsen, maten, talene og bryllupsvalsen (og en dans med min elskede, jeg elsker å danse!) . Og ikke minst: ukontrollerbar latter. Det er det mange år siden jeg har opplevd.

This entry was posted on søndag, juni 15th, 2008 at 19:40 and is filed under Mine skriverier. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.