Supermamma!

Livet er en merkelig plass.
Vi kommer hit ved å ligge å svømme i perfekt temperert vann, høre beroligende hjerteslagrytmer mens vi får alt vi trenger til å leve og vokse gjennom en lillefingertykk snor. Så når tiden er inne, så blir vi presset ut gjennom en trang skjedekanal, og ut i den enorme verden.

Så lever vi. Og hvordan lever vi? Jo, vi er prisgitt at de som har laget oss kan sørge for oss, gi oss mat, gi oss stell, gi oss omsorg og kjærlighet. Så sårbart alt er. Næringen vi får i magen til mor kan være infisert av alkohol og narkotika, omsorgen de skal vise etter fødselen kan svikte. Vi blir formet av omstendighetene våre. Alt som skjer påvirker oss og vi må bære med oss alle opplevelser videre i livet.

Så her går vi nå rundt som vandrende bibliotek. Fulle av opplevelser og erfaringer fra tidligere, og med følelsesmessige spor som er med på å påvirke hvordan vi reagerer i dag. Hvordan vi oppfører oss er grunnleggende basert på sosialiseringsprosessen som er verdensbiblioteket og de tunge langsomt forandrelige strukturene. Vi oppfører oss for det meste slik det er forventet at vi skal i vår kultur. Og personligheten vår påvirker hvor mye vi lar oss styre og hvor konforme vi er. Dersom vi ikke følger de kulturelle normene blir vi stemplet som avvikere.

Men det er ikke det kulturelle og samfunnsmessige som opptar meg i kveld. Det er individnivået, faktisk det biologiske. Eller kanskje psykosomatikk. Hvordan vi har det inni oss, hvordan andre mennesker påvirker oss, og hvilke konsekvenser det får inni oss.

Vi er alle følelsesvesener. Vi er bygd opp av energi, og hver tanke og hver følelse er elektriske impulser som går langs nervebaner og synapser. Det høres så kaldt og mekanisk ut, vitenskap kaller de det. Tankene våre er elektriske impulser, som setter i gang nye elektriske impulser som blir følelsene våres, og som kjennes fysisk i kroppen. Og det er der jeg er i kveld. Hva er det som gjør at andre mennesker påvirker kroppene våres med ord? Og forundring over hvor nært knyttet kropp og sinn er. Hvordan kan det ha seg at jeg kjenner det stikker i magen når mannen min ser på meg med et spesielt blikk, og hvordan kan det ha seg at det svir i mellomgulvet ved å tenke på vonde ting som noen har gjort meg i fortiden? Er det meningen vi skal gå rundt som disse bibliotekene, og hva skjer med disse bibliotekene når vi drar videre og dør?

Så var det det etiske perspektivet i det hele. Jeg husker ikke noen retninger i farten, men jeg vet noen sier vi har en etisk plikt til å gjøre gode handlinger mot hverandre pga sårbarheten i den andres ansikt. Vi mennesker er sårbare og avhengige av hverandre for å leve her på jorden. Jeg tror det perspektivet er utgangspunktet for min tankerekke i dag.
Vi er sårbare vesener som er avhengige av hverandre, så vi må gå ut og være snille mot hverandre. Gjøre mot andre som vi vil andre skal gjøre mot oss er jo et godt bibelsk sitat som passer. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg kan for å ikke skape noen sår i andres bibliotek. Men er det egentlig til å unngå?

Under ett minutt tok det poden å omgjøre rommet sitt slik:

Og stuen slik:

Men rydde? Det var han ikke interresert i.

Nei, så absolutt ikke. Men der var mamman uenig. Man kan ikke lempe ting utover på en sånn måte, og så påstå at man ikke er interressert i å rydde. Gjør man noe slikt, så må man ha fryktelig lyst til å rydde nemlig. For selv om det tok under ett minutt å slenge alt utover, – så tok opprydningen MYE lengre tid.

Forhåpentligvis skulle han lære av denne episoden. Men i dagene som har fulgt, så har poden fortsatt med sin glede over å lempe ting utover. Bare ikke i like stor skala. Nå er det mindre ting som får gjennomgå. Så litt lærdom må da ha gått inn, selv om det var pappan som var så snill å rydde legoen for ham.

I dag har han katet ting på gulvet med vilje mens han ser oss utfordrende i øynene. Herlig fasinerende og slitsom trass, og veldig tydelig testing av grenser. Som blir møtt med veldig tydelige svar. Han må selv plukke oppigjen med en gang, og han må selv gå i bosset mens vi følger med for å kaste ting som bør havne i spannet.

Heffalump-kosebamsen er hans trofaste følgesvenn, og den har fått gjennomgå de siste dagene. Han slenger den rundt seg etter snabelen, og kaster den fra seg. Når vi sier han ikke må gjøre slikt inne, protesterer han høylydt med å si at heffalumpen LIKER å hoppe! Så det så! (Never mind alt som er knuselig liksom).
I kveld når han var puttet i seng og jeg skulle si god natt til ham, så kom det jeg lenge har ventet på. Den store bestillingen over alle bestillinger! Han komenterte at vi ikke hadde fått bilder inn i høydemåleren hans, og det måtte vi jo bare ha. Babybilder og stor-gutt-bilder. Ja, også kansje en baby til? Kan vi det mamma? Kan du lage en baby så jeg blir storebror? Ja, også må det være en jente hvisker han fortrolig inn i øret mitt mens han plasserer et smellkyss på kinnet mitt.

Nydelige gode gutten min!

Happy Valentinesday til allesammen!

Jeg er sånn egentlig ikke tilhenger av å feire slike dager som dette. Men jeg har moderert meg litt med tiden. Man trenger jo ikke være et av ytterpunktene som enten feirer hemningsløst med ballonger, og dyre gaver, og kort og ut og spise treretters middag, og nytt rødt undertøy med hjerter, og blomster osv osv, eller dem som synes detter er noe stort tøv oppfunnet av handelsstanden med kommersielle baktanker.

Jeg kan være noe midt i mellom kansje? Året har nok hverdager, så en dag i året med en god unnskyldning for å bake en kake, og bruke litt ekstra tid på hverandre, det er jo ikke å forakte. Ingen dag til å lage en kake på er å forrakte egentlig når jeg tenker meg om.
Happy Valentinesday!

1. person: Du trenger:

ca 200g Torsk
Sitron
Salt og pepper
2 gulrøtter (1 gulrot til til to pers)
2/3 squash (1/2 squash til 2 pers)
1/3 løk (1/2 løk til 2 pers)
1-2 fedd hvitløk
kaldpresset olivenolje
smør

1 håndfull mandler (litt mer til to pers)

Stek 1 gulrot og halve squashen og løken sammen med hvitløken og litt urtesalt (helst herbamare) til mørt.
Kok mandler en stund, og skrell av skallet. Ha disse i en mikser sammen med overnevnte og litt kokt varmt vann,olivenolje, og urtesalt.

Stek fisken sammen med resten av grønnsakene ca 5 min, press sitronsaft over og:

Ha den over på et fat (ha på urtesalt/pepper), hell over oljen, og vel becomme!

Trassen får hele tiden nye fascinerende uttrykk.

Ved to års alder, så var poden veldig frustrert de gangene han var veldig trøtt, og vi enten 1. satt grenser og sa nei til noe han hadde lyst til, eller 2. han ikke klarte å kommunisere det han ønsket. Det var en litt søt frustrasjon, og han lot oss trøste.

Ved tre års alder, så gav det seg et litt annet uttrykk, da ble han mest sur når vi satt grenser for hva han fikk lov å gjøre. Raseriet var fascinerende, og det var ikke alltid så mye vi kunne gjøre. Trøste fikk vi ikke lov til, så det eneste vi kunne gjøre var å observere det lilla hylende vesenet vi hadde i hus, og passe på at an ikke skadet ting og seg selv når han hadde anfall.

Rundt fire års alder er liksom alt annerledes. Poden kan snakke skikkelig, og vi diskuterer på et høyt saklig nivå i stedet for at han ligger seg ned og hyler i en halv time, nå blir han sur for at vi sitter grenser (aner jeg en rød tråd?), og tramper av gårde etter å ha slengt ut av seg en lang tirade om hva han synes om saken: ”Dumming!” sa han og trampet inn på rommet og slengte igjen døren. Så gikk det en stund, så tramper han tilbake, sa det samme, og trampet inn igjen på rommet mens døren igjen gav gjenklang i leiligheten.

Nå er ”koffor deeeet?” alderen kommet. Så nå er på en måte trassen gått over til en slags terror.

Poden: ”Mammaaaaaa, kan jeg få peanøttsmør på skjei?”
Mamma: Nei vennen min, det er snart middag.
Poden: Koffor deeeeet?
Mamma: hvis du spiser peanøttmør før maten, så spiser du ikke opp maten din.
Poden: Koffor deeet?
Mamma: Fordi du fyller opp magen med peanøttsmør.
Poden: Jammen eg har jo lyst pao!!!!
Mamma: Det hjelper ikke.
Poden JOOOOOOOO!!!!!
Mamma: Nei.
Poden: Pappa har sagt det! (trassig påståelig ansiktsuttrykk)
Mamma: Nei det har han ikke.
Poden: Joho! Han sa det i gåÅår!
Mamma: Det hjelper ikke, du får ikke før du har spist middag.
Poden: Joho!
Mamma: (stille)
Poden (høyere) JOHOOO!!
Mamma: Nei.
Poden: (skriker) JOHOOOOOOOO!!!!
Mamma: Du skal få ETTER middag har jeg jo sagt.
Poden: Eg vil ha no! Og pappa har sagt det!
Mamma: Pappa, har du sagt det?
Pappa: Nei, har nok ikke det.
Poden: Johoooo!!

Noen andre som er ør i hodet? Jeg blir hverfall det av å stå midt oppi dette gjennom hele dager.

Jeg leste en plass for en tid tilbake at en gjennomsnittlig 4 åring sier spørsmålet ”Hvorfor det” gjennomsnittlig fire hundre ganger på en dag. Og sånn kjennes det jammen ut også. Enkelte dager er det omtrent det eneste som kommer ut munnen hans.
Det at de er vitebegjærlige og søker kunnskap og ønsker å lære er jo sjarmerende og flott i utgangspunktet. Problemet er bare at spørsmålene blir så enkle at de rett og slett blir for vanskelige for en stakkars mamma. Noen ganger så står jeg igjen med intet annet svar enn: ”Fordi det er sånn vel”.

Og jeg som gledet meg til å være den allvitende kunnskapsrike mammaen som med stor tålmodighet og innsikt veileder og deler av min livsvisdom, som gir barnet en perfekt ballast til å ta fatt på livet sitt med. Så ender jeg opp med en hel haug med svar som sier ”vet ikke” og ”fordi”.

Sånn kan det gå, men dette er jo bare 4 års stadiet, det blir jo bedre. Gleder meg til han blir 5 jeg. (Gjett hva jeg sa når han var ett to og tre da)

Dette var min morsdagspresang. En mammablog.

Tenker de blir imponert i barnehagen når de spør poden hva han gav mamma til morsdagen og svaret blir Blogg.