Supermamma!

Trenger vi en kvinnedag i dagens samfunn? Gå i tog og gratulere hverandre?

Jeg tenker at det handler om så veldig mye mer enn å gratulere hverandre med dagen. Jeg mener det handler om å gjøre en markering, og sette søkelyset på noe som trenger en spotlight, og å sette i gang diskusjoner som kan være viktige for å endre holdninger i samfunnet. For det er de tunge strukturene som henger igjen i tenkemåte som er den tunge ryggsekken som gjør at endringer går så sakte. Det tar lang tid å endre et samfunn.

Å gå i tog er en måte å få oppmerksomhet på, å diskutere er også en måte å markere og få oppmerksomhet på. Vi setter søkelyset på noe som er viktig å reflektere over. Jeg går ikke i tog, men jeg synes det er viktig å diskutere med folk, å få folk til å tenke, og på den måten være med på å prege tenkemåter i samfunnet.
Så lenge ingen tar noe synlig standpunkt i samfunnet, så blir ting mer akseptert og utbredt.

Jeg beundrer kvinner som Shabana Rehnan som modig går ut og rører ved de mest tabu emner angående kvinnesak i kulturen hun kommer fra, og hun gjør det “hver dag”, – ære være henne for det! Hun gjør en viktig jobb (selv om jeg kansje ikke alltid er enig med fremgangsmåtene), og det synes jeg vi godt kan hjelpe litt til med ved å sette fokuset der en dag i året.

Det finnes mange grunner til at vi fortsatt trenger kvinnedagen.
Vi norske kvinner har det godt i verdensmålestokk, og vi er en minoritet. Det finnes kvinner i verden som har det så vondt at vi ikke kan forestille oss det engang. Undertrykkelse, vold, ære, og omskjæring er begreper som er mer enn sterke nok til å forsvare en kvinnedag. Vi må stå sammen som medsøstere og brødre (ja, veldig mange menn er feminister også, og det er vel ikke så rart, det handler jo om menneskeverd) og vise solidaritet, og vise at vi bryr oss og tar et standpunkt mot alle overgrep som blir begått.

Hva er en feminist?
Å være feminist er ikke et skjellsord, å være rødstrømpe er ikke et skjellsord. Det er noe å være stolt over. De fleste mennesker ser for seg en venstreradikal ottar-militant når de hører ordet, men det finnes så mange former for feminisme, og jeg mener det overordnede bør være at man kjemper for kvinners rettigheter/muligheter og verdi.

Alle ekstremister ødelegger for de andre. Og sånn er det med feminismen også. Ikke alle klarer å finne en gylden middelveg, og enkelte søker rigide løsninger. Likestilling er et begrep jeg tror mange har fått i vrangstrupen. Nettopp fordi i kjølvannet av det begrepet så har det fulgt kjønnskvoteringer og full deling av oppgaver og lignende andre tiltak. Jeg synes begrepet likestilling burde byttes ut med likeverd. Det er likeverd og like rettigheter som er sakens kjerne.

Vi må strebe mot å få et verdenssamfunn der mannens ære ikke er avhengig av en undertrykt kuet kvinne, der alle innser at det å omskjære et pikebarn med et rustent barberblad ikke er bra, der det i alle land og samfunnslag er forbudt å skade et annet individ av noen grunn, og der kvinner og menn har like muligheter og retter.

Og den siste setningen synes jeg er veldig viktig. At kvinner og menn har like muligheter og rettigheter. Det betyr at kvinneundertrykkelse i aller høyeste grad går utover menn også som ikke får oppleve gleden over å leve likeverdig sammen med en kvinne. Og jeg synes også det er så viktig med at det er mulighetene som skal ligge til rette og ikke en tvangshette som skal gjøre oss kjønnsløse. Der må få være rom til at vi er forskjellige, det er ikke noe poeng i å få mest mulig menn inn i omsorgsyrker, eller kvinnelige ledere i næringslivet. Poenget bør ligge i likeverdet, som gjør at mulighetene ligger til rette for at de som ønsker det skal kunne gjøre det.

Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg er for likeverd, men ikke likestilling for enhver pris, og at vi skal begynne å verdsette både kvinnelige egenskaper så vel som mannlige i samfunnet. Jeg synes også det er på tide at vi i dette gode molbolandet vårt begynner å sette pris på alt vi har oppnådd, og at kjønnene slutter å kjempe mot hverandre, men innser at vi er mennesker som faktisk er på samme lag. Menn og kvinner er ikke like, la oss feire og verdsette og glede oss over forskjellene! La begge sider ha lik verdi er min bønn i dag.

Ja-takk. Et glass å holde fast i er veldig kjekt.

I sosiale settinger (fester), der man ikke har møtt folk før, så er jeg overlykkelig for en velkomstdrink. Det er en viss trygghet i det å ha noe å holde fast til i møte med fremmede. Noe å fylle eventuell stillhet med dersom man skulle gå tom for noe å snakke om. Enten ved å nippe til glasset og se rolig og sofistikert ut mens hjernen jobber på høygir. Nesten som en and som ser ut som den er roen selv der den sklir rolig bortover vannflaten mens beina egentlig jobber febrilsk på underflaten. Eller ved å tømme glasset for å få et påskudd til å gå å hente mer dersom den febrilske hjerneaktiviteten ikke fører til flere emner.

Det er bare sånn det er. Noen mennesker har man lett for å snakke med, og vi befinner oss på samme bølgefrekvens som dem med en gang. Mens andre går samtalen trått som sirup. Det har vel med både kjemi og interesser å gjøre. I alle fall, så finner jeg stor glede i velkomstdrinkens alibi til å kunne slippe unna på en verdig måte dersom nødvendig. Dessuten, en velkomstdrink løsner jo også litt på både snakketøyet og stemningen. Og etter en stund (ja, litt utpå natten da), så er det stort sett ingen som bryr seg om hvem som sier hva, da er alle like morsomme og taletrengte.

Ville egentlig ingen vei med dette, bare en liten hyllest til velkomstdrinkens genialitet.

Døden og livet. To motsetninger som er avhengig av hverandre for å eksistere. Alt her i verden består av dikotomier. Uten en motsetning, ingen eksistens.

Så mange mennesker er for redde til å våge å leve, og lar seg styre av redsler og begrensninger. Meg selv inkludert. Enda jeg tror fullt og fast på at det ikke finnes noen grenser, og har ”what your mind kan consieve, you have the abillity to achieve” som yndlingssitat.
Det finnes ingen grenser. Likevel, så sitter jeg her med en kropp som ikke følger med meg, og en helse som svikter. Det er litt ironisk egentlig, og er totalt på kollisjonskurs med mine ideer om hvordan verden er.

Hvordan vi takler livet kommer mest an på innstillingen. Og jeg kan velge å se på min livssituasjon akkurat nå fra mange sider. Jeg kan velge å la frustrasjonen ta meg, synes synd i meg selv, synes at livet er urettferdig, og føle meg fanget i min egen kropp. En frustrerende situasjon, der jeg er tvunget til å holde meg i ro selv om jeg aller helst vil danse og jogge og løpe i fjellet.

Eller jeg kan ta fatt i det jeg tror om livet, og prøve å snu alt sammen med tankene mine. Det har jeg prøvd på lenge. Jeg har tenkt positivt, jeg har prøvd affirmasjoner, jeg har bedt, og jeg har gjort veldig mange riktige ting i selvutviklingens navn. Men man kan gjøre mye riktig som blir helt feil når utgangspunktet er feil.

Det hjelper ikke med positiv glasur oppå en kake som er dårlig. Jeg kan ikke fikse kaken min uten å tørre å gå inn i den, og se hva som er galt.

Det bringer meg til et tredje perspektiv å se livet mitt på, som for øvrig også er en sannhet jeg tror på. Det finnes ingen tilfeldigheter. Og den sannheten tror jeg på på to måter. Ved at det alltid er en grunn for at ting er som de er, alt er en konsekvens. Og ved at Gud har en plan for alt, og at når noe er galt, så er det fordi vi har noe vi trenger å lære.

Det er dette tredje perspektivet jeg skal bruke nå for å komme videre. Jeg skal gå inn i kaken min, og se i øynene hva det er som gikk galt under kakebakingen, og jeg skal tørre å stå i det og på det nivået bruke den positive tankegangen på en riktig måte. Jeg må erstatte det som ikke fungerer med det som fungerer i stedet for å krampaktig smøre fin glasur på toppen og tro det skal gå bra.

Det kreves mot til dette oppdraget, men jeg skal ikke lengre la meg styre av redsler og begrensninger. Jeg skal tørre å være meg, på godt og vondt, og tåle begge deler. Uten det ene eksisterer ikke det andre.

Et dikt bare.

Sårbar og liten, men sterk.
Spurven med knekte vinger kan fly.
Sommerfuggel i vinterland,
Snart kommer sommer på ny.

Kalde sprø kvister,
og visnet gult gress.
Det grønne vil komme
Det spirer og gror

Solen står opp
På en frodig stor jord
Strålene leker
Sier opp nå og lev.