Supermamma!

Så har det store underet skjedd igjen. Jeg har en liten leieboer i magen. Det er like forunderlig denne gangen som forrige gang. At det er mulig å ha et annet vesen inni magen. Så naturlig sier mange, så forunderlig og rart sier jeg.

Jeg har det mye bedre denne gangen enn sist. Jeg har mye fri mellom kvalmebølgene, og er stort sett fornøyd selv om det er tøft å være gravid med fibromyalgi. Det som forundrer meg mest er at jeg allerede nå,- i 24 uke kan oppfatte at dette lille mennesket som bor inni meg har en helt annen personlighet enn poden. Poden var en strekker. Han beveget seg stort sett rolig (så lenge jeg ikke spiste sukker), mens han her er en skikkelig aktiv liten. På ultralyden spant han fort rundt, og han stupte til og med kråke på direkten. Det ble det et veldig stilig bilde av. Jeg føler han har litt av podens ro og strekking også i seg, bare mer aktiv. Jeg gleder meg sånn til å bli kjent med ham.

I denne tiden, så går tankene stadig tilbake til tiden da jeg gikk gravid med poden, og fødsel og barseltiden etterpå. Sammenligner, og gleder meg over det som er bedre, og blir litt vedmodig med tanke på at poden ikke lengre er min lille baby, men faktisk blir skolegutt til høsten. Stor gutt har han blitt, og han gleder seg til å bli storebror. Han skal lære babyen alle lekene han kan.