Supermamma!

Nå er det ikke lenge igjen. Spenningen sitrer i meg etter å treffet dette nye mennesket som jeg har båret inni meg i snart ni måneder.
Det er så spennende å ha et helt menneske inni magen, som dytter, og sparker og hikker og stryker og kommuniserer gjennom magen. Han presser seg ut i hendene til pappan når han kommer med sine varme gode hender, og leker med innsiden av hendene hans. Når jeg har hendene på magen min, så kommer han ofte ut på en måte som gjør at jeg kan “massere” ham på ryggen.
Gleder meg til å møte ham. Vi dytter litt på hverandre babyen og jeg. Han dulter litt og jeg dulter litt frem og tilbake. Også har han skjønt at når jeg sier au og dytter på en spesiell måte, da må han flytte litt på seg. Det er veldig fint, spesielt og egentlig helt absurd å ha et lite menneske som lever inni meg (- og kommer ut så perfekt og ferdig). Et stort under, som jeg føler meg veldig priveligert og heldig som får oppleve.

Å være syk og gravid er ingen spøk, men jeg har jobbet mye med å prøve å holde fokuset på det som er positivt, og prøvd å akseptere alt jeg ikke kan gjøre uten å stresse, men ta hensyn til kroppens krav og hvilt uendelig mye. Det ser ut som jeg har gjort en god jobb, for kroppen min er mye bedre enn jeg fryktet (og enn forrige graviditet), og babyen vokser og trives. Han ligger i øvre sjikt av normalområdet, og jeg er veldig fornøyd.

Nå nærmer det seg mer og mer. Jeg får kynnere som blir sterkere og hele kroppen forbereder seg til fødselen, og jeg prøver å ha tillit til at kroppen min vil klare denne jobben helt fint selv om jeg er syk og redd det ikke skal gå. Jeg gleder meg til å få det overstått og møte babyen. Plagene hopper vi elegant over i denne omgang.

Snart, snart …