Supermamma!

Det er godt og vondt å være nybakt mamma. Det er etterrier, såre og sprengte bryster, avbrutt søvn, og det er lykke. Masse morskjærlighet og lykke.
Stolthet over bæsj som blir fast, myk stemme og dempet sang. Alt blir så vakkert, og små ting blir store. Verden blir satt på hodet en stund, og man lever i en deilig liten boble av lykke og søvnmangel. Jeg er tilstede og nyter øyeblikket, trutmunnen, søkingen, de søte knitrelydene, den søte lukten, den myke huden og og det herlige myke silkehodet, og kjenner en intens lykke skylle gjennom meg over vakre små fyrstikkfingre, og deilig liten trutmunn.

Gud hvor jeg er lykkelig.

Storebror er fem år nå. Han er opptatt av rettferdighet, og er snar ute med å erklære at noe er urettferdig dersom vi sier nei til noe, eller er så syndige at vi setter noen grenser. Det hjelper heller ikke å forklare konseptet med rettferdighet og urettferdighet, for alt som ikke går i hans favør er urettferdig må vite.

Storebror er den perfekte storebror. Han elsker lillebror, stryker på ham, klemmer ham, sitter å ser henført på ham, og forteller hvor nydelig han synes han er. Første dagen på sykehuset satt han å stirret henført på de små skjønne fyrstikkfingrene som grep ham rundt hånden, og sa helt av seg selv; Mamma, jeg synes hendene hans er nydeligt. :smelt:

Det er stort å ha blitt storebror, og det er en stor omveltning for hele familien vår. Søærlig for storebror som har vært alene med oss i fem år. Så han har et ekstra behov for å bli sett, og hørt. Alt er så veldig veldig veldig veldig veldig, veldig om dagene. Han blir så veldig lei seg som helt opp til solen dersom han ikke får det som han vil. Og dessuten, så er det så kaldt ute, – ja like veldig veldig veldig kaldt som helt opp til solen. Han er veldig skjønn, og veldig slitsom om dagene, for alt skal diskuteres, og munnen går i ett, og å høre på beskjeder eller være i ro, – vel det hører bare ikke sammen med alderen.

Vi har endel gullkorn om dagene også. Det er mye godt som blir sagt av en femåring.Her kommer en liten dialog fra en tidlig morgenstund der pappa har stått opp med poden, og poden driver å hopper og kaver i sengen vår der jeg liksom skal ligge å sove mer siden pappa`n “tok skiftet”.

Jeg: Poden, når jeg står opp med deg, så er du på kjøkkenet med meg, og lar pappa få sove. Hvorfor er du ikke oppe med pappa nå slik at jeg kan få sove også?

Poden: :tenker: Mamma, det var et godt spørsmål … :ser på meg med et uskyldig tenkende og søtt uttrykk:

Poden snakket med mormor på telefonen, og når hun spurte hva han skulle gjøre nå, så svarte han: Nå etterpå skal vi banke opp kommode.

Det er enn sånn ting vi har her i huset skjønner dere, hver torsdag banker vi opp kommoder. Fin måte å få ut aggresjon på. (For dem som skjønte like lite som mormor: Vi skulle bygge en kommode, og poden skulle få banke.)

Torsdag morgen våknet jeg og lurte på om jeg lakk fostervann. Jeg gikk til legen, som målte BT som var steget (har hatt lavt BT hele svangerskapet, og nå hadde det normalisert seg). Jeg frøs og hakket tenner og var ganske tufs. Hun ønsket å sende meg med ambulanse til føden (den er halvannen time unna der vi bor), men jeg ønsket å kjøre selv (ja, at mannen kjørte meg altså), så vi dro innover.

Vel inne på føden med registreringer på fikk jeg vite det var fostervann og at de skulle overføre meg til en fødestue og så ville jeg bli satt i gang dagen etter dersom jeg ikke hadde startet med rier selv. Jeg fikk en runde med modningsakupunktur, så reiste vi på senteret for å kjøpe babyseng og stellebord og diverse andre babyting som man trenger.

Jeg våknet om natten og hadde litt mensmurringer og var veldig rastløs og var våken noen timer, så sovnet jeg igjen. Klokken tolv sjekket de meg til moden med halvannen cm, så de flyttet meg inn på en fødestue (hadde miljøstue først), og satt drypp på meg med laveste styrke. Det frembringte sammentrekninger som etter en stund roet litt ned, og dryppet ble satt et hakk opp. I tretiden begynte det å gjøre mer vondt. Så gikk fostervannet med et knepp en gang etter dette når jeg reiste meg for å gå på do.

Riene tok seg godt opp, og gikk over til stormrier og de skrudde av dryppet. Da endret riene karakter, og ble mer effektive. Jeg ble sjekket til 5 cm.

Jordmoren som kom på kveldsvakt hadde tre fødestuer å ta seg av når hun kom, og løp videre for å sjekke de andre, hun kom inn igjen litt før halv fem, da kjente jeg nedpress, men ikke pressrier. Hun var ikke før gått ut døren igjen før jeg ba HP om å ringe på, for nå kjentes det virkelig ut som pressriene begynte å nærme seg. Klokken ti over halv fem begynte pressriene, og klokken ti på fem var ungen ute og oppe på magen min.

Gutt
3120g
48cm

Jeg prøvde lystgass, og var overrasket over at det “virket” for jeg har bare hørt folk har klaget på det og sagt det ikke hjalp, og at de ble kvalm og svimmel og kastet opp av det, og at de hvertfall ikke ble noe lystig av den. Jeg ble ganske salig jeg. Den hjalp ikke noe på smertene egentlig, men den hjalp på min mestring av smertene. Jeg fikk hvile i de korte pausene i mellom riene istedet for å være fortvilet over de små pausene og tempoet.

Jordmoren var akkurat en mennesketype som passet perfekt til mitt behov, og mannen min var helt fantastisk. Han var tilstede hele tiden, og snakket meg gjennom riene, og oppmuntret og fikk meg til å le innimellom, og masserte meg masse.

Nå er vi hjemme og koser oss virkelig. Lillebror er en rolig baby. Han sover godt, spiser godt og er bare gò.