Supermamma!

Podens mormor har KOLS, og er innimellom innlagt på sykehus, og hun røyker.

I ettermiddag ringte hun for å si at hun var kommet hjem igjen (og jeg hadde ikke sagt til poden at hun hadde vært på sykehuset igjen, for han bekymrer seg, og synes det er så leit at mormor røyker, og vi har hatt mange samtaler om dette hvor jeg har prøvd så godt jeg kan å forklare at ikke alle er sterke nok til å klare å slutte selv om de blir syke av det osv.), i allefall, så ringte hun i kveld og poden tok telefonen.

Poden: Hvorfor har du vært på sykehuset IGJEN!?
Mormor: Jeg har vært syk.
Poden: Hvorfor klarer du ikke slutte å røyke?
Mormor: aner ikke hva hun svarte
Poden: Mamma sier man må være sterk for å slutte å røyke.
Mormor: aner fortsatt ikke hva hun svarte
Poden: Skal du slutte å røyke nå da?
Mormor: svarer noe svevende som hun pleier
Poden: Mormor, hva blir det til, skal du slutte nå eller? :streng:
Mormor: Ja, jeg skal prøve så godt jeg kan.
Poden: Fint, du må være sterk!

Da har Storebror gått i barnehagetoget på 17.mai for siste gang. Neste år er det skolen han går med. Jøye meg, tiden går fort. Han er en artig liten energibunt om dagene. Han løper rundt og spinner på gulvet, og er helt i hundre. Alt, og da mener jeg ALT diskuteres og skal has en forklaring på. Henger han i gardinen og jeg sier slutt med det, så fortsetter han å henge mens han spør: “Hvorfor det?”

Lillebror er 4.5 måneder, og ligger å snur seg fra side til side, roterer rundt sin egen akse, og spiser seg rød på hendene og vil smake på alt. Han er fortsatt blid som en sol, sover godt og prater mye og høyt.

Til natten i kveld avsluttet jeg sangstunden (som etter podens ønske alltid skal bestå av “Alle Killebukkene”, “Ro, ro, ro din båt” og “Lucia”) med “Kjære Gud jeg har det godt”. Så folder vi hendene på slutten og takker Gud for alt som er godt i livet vårt, og spesielle ting vi er glade for at har hendt i løpet av dagen.

Når jeg skal til å gå ut av rommet sier Storebror at jeg må vente litt, han skal si noe til Gud. Så folder han  hendene sine, og synger: Det var en gris som spiste is, er det ikke rart? Er det ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror det ikke før jeg får se det! Så avslutter han med å smile stort og si: Nå har jeg sunget en sang til Gud, og kanskje han begynner å synge på den også. Og så kanskje fiolinenglene spiller med!