Supermamma!

Min mann har kommet frem til denne gode oppskriften på vafler (jeg ville nok lagt til et ekstra egg):

Ingredienser:
2 egg
3 ss sukker (gjerne brunt)
4 dl vann
3 1/2 dl TORO gluntefri lys melblanding
1 ts vaniljesukker
1/2 ts bakepulver
1 ts kardemomme
3-4 ss Soft spesial plantemargarin (blå pakke)

Fremgangsmåte:
1. Pisk egg og sukker til eggedosis
2. Ha i vann og smør, pisk litt til
3. Ha i det tørre, pisk inn

La røren svelle i ca 10 minutter før steking.
Gir ca 8 plater.

Ville bare dele dette diktet med dere. Det gir meg så mye.
Jeg har det på kjøleskapet og leser gjennom det hver dag. Det minner meg på hva som er viktig.

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil – gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Jeg sitter og funderer litt i kveld. I hele dag har jeg smattet på utsagnet: «The past does not equal the future». Fortiden predikerer ikke fremtiden. Jeg skrev det selv i en mail til noen i dag, og så har det på en måte bare hengt ved meg. Dette er en missforståelse som er veldig vanlig å ha. At siden noe har skjedd oss før, så er det sansynlig at det skjer igjen. Men, det eneste som egentlig sansyniggjør at det skjer igjen er jo fokuset vårt. Fordi vi er redde for at det skal skje igjen, så ser hjernen vår etter tegn som kan bekrefte det vi ser etter. For det vi tror, avgjør hva vi ser. Alt som når inn til oss skal først gjennom filteret som persepsjonen vår er. Og hva som slipper inn der, det avhenger av humøret vi er i, hvilken historie vi har med oss, hva vi forventer, og andre ting i omgivelsene som kan forstyrre.

Kjernen i det hele er at vi kan påvirke veldig mye av hvordan vi har det og hva vi opplever gjennom fokuset vårt. Dersom jeg feks. gruer meg til å gå på en fest, fordi det var så mange fulle folk på fest sist gang, så vil hjernen min på denne festen som jeg gruet meg til lete etter tegn som kan støtte min oppfatning, og jeg vil også være mer var på tegn og mer på vakt ifht alkoholinntak og små tegn på at folk er fulle osv. Og dersom man ser for seg hodene våre og øynene som et kamera, og spiller av det igjen når man kommer hjem, så har man jo sett og opplevd det man hadde fokus på, som var disse tingene som vi ikke ville oppleve. Da må vi velge et annet fokus, og prøve å møte situasjonen med en annen forventning. Feks. bestemme seg for at; På denne festen kommer det til å være mange glade og hyggelige mennesker. Og når man ser etter det, så er det det man fokuserer på, og det filmen i hodet vil bestå av som «grunnsteming».

Vi har bestemt oss for å bli boende her vi bor nå ett år til, og jeg har gruet meg til vinteren igjen, fordi den forrige vinteren var så fæl. Men nå skal jeg skifte fokus, for jeg VET at fortiden ikke predikerer fremtiden. Jeg vet at jeg er friskere enn jeg var, at jeg kan gjøre flere ting og være mer aktiv, og jeg vet at dersom jeg er innstilt på at dette siste året her vi bor nå før vi flytter tilbake til hjembyen vår skal bli et godt år fylt med gode opplevelser, så har jeg et veldig mye bedre utgangspunkt å gå etter enn i motsatt fall, som jo er ganske deprimerende.

Dette kommer til å gå fint.

Denne filmen synes jeg var god. Jeg lo masse, og kjedet meg ikke underveis. Scarlett Johanson gjør en veldig god rolle her som Annie, the nanny. Hun er egentlig ferdig høyskoleutdannet og klar for arbeidslivet, men løper ut fra et intervju når hun får spørsmål om å beskrive seg selv og hvem hun er. For hvem hun er, det aner hun ikke.

Tilfeldighetene får det til at hun blir ansatt som nanny/ barnepike hos en rik overklasse familie på Manhattan, og det endte opp slik fordi hun reddet en liten gutt fra å bli påkjørt i parken. Hun velger å ta seg et “friår” med å gjøre dette slik at hun kanskje kan få tenkt litt gjennom hvem hun er og hva hun ønsker å gjøre.

Hun trodde hun kom til et liv i sus og dus, men hennes bilde på rike mennesker knuses stadig i mindre biter etter som hun blir kjent med familien hun er hos og de andre nannyene som har samme jobb som henne. Barna er bortskjemte og krevende og det samme er mødrene. “De jobber ikke, og de ansetter nannyer så de skal slippe å være mammaer også og få mer egentid”, er nannyenes beskrivelse av mødrene.

Hennes egentlige ønske er å være sosialantropolog, og hun sammenligner hele veien sin erfaring med et feltstudie og analyserer funnene sine og handlingene sine ut fra det. Hun har også løyet for sin mor angående jobben, og hvordan det går? Det henger sammen med avslutningen på filmen, så det røper jeg ikke.

Det er også en kjærlighetsaffære med i bildet, som på sett og vis er ganske søt. Jeg klarer ikke å plukke den fra hverandre hvertfall, så da må det være bra. Det var masse gode og ærlige scener i filmen, og selv om den ikke akkurat gikk slik jeg kunne håpet, så var den god. Ikke spektakulær, men ok, og absolutt noe å bruke tid på dersom en ønsker å se en god film.

For to dager siden så vi den filmen. Den hadde fått nesten full pott på brafilm, og hovedrolleinnehaverne var Catherine Zeta Jones, og Aaron Eckhart (fra “Thank you for smoking”).

Forventningene var ikke kjempehøye, men litt, fordi den hadde høy score på brafilm, og fordi det var kjente, gode skuespillere som spilte i filmen. Den svarte ikke til forventningene. Jeg tror den kunne vært mye bedre med noen andre skuespillere, eller hvertfall med Catherine Zeta Jones utbyttet med en annen skuespiller, for dette passet hun overhodet ikke til.

Historien begynner ganske trist, med at Kate ( CZJ), er en arbeidsnarkoman kjøkkensjef, -den beste i bransjen, og ansatt på en snobbete restaurant på Manhattan. Hun går i terapi fordi sjefen sier hun må det for å beholde jobben, og er ikke interessert i å snakke om noe annet enn maten sin der. Så dør søsteren, og overlater datteren til henne. Historien følger hennes forsøk på å oppdra niesen og holde på sin posisjon som blir truet på jobben da sjefen ansetter den operaelskende Nick ( Aaron Eckhart) som assisterende kjøkkensjef. Hun avviser ham, men niesen klarer å overtale henne til å ha litt kontakt med ham likevel, og det utvikler seg til å bli en kjærlighetshistorie.

Filmen som i seg selv kunne vært veldig god, manglet endel på både dybde og Catherinas skuespillerprestasjoner. Hun og Aaron manglet totalt kjemi, og hun var stort sett bare opptatt av å holde ansiktet i rette folder. Selv når hun skulle fortelle niesen at moren hennes var død, så hadde hun samme ansiktsuttrykket, men med en tåre trillende ned kinnet, – som mest så ut som litt vann som var dryppet der for syns skyld. Ikke særlig overbevisende. Her kommer et lite utdrag fra forskjellige scener i filmen:

Det som kunne vært en dyp film, ble trukket ned fordi hun ikke presterte noe særlig til skuespillerprestasjoner og stort sett var mest opptatt av å legge ansiktet i folder. I tillegg til at det manglet endel gode replikker. Psykologtimene, og barneoppdragelsesscenene kunne vært fylt med mye mer humor.

Nå høres det vel ut som jeg slakter filmen totalt, men det er ikke meningen. Filmen var grei nok, og ikke noe jeg direkte angrer på at jeg brukte tid på. Eneste scenen jeg synes Catherina spillte troverdig var når hun var sint på en kunde som klaget på at biffen ikke var rå nok, og kom inn i restauranten med rå biff spiddet på en grillgaffel og spiddet den i bordet til kunden. Da var jeg overbevist om at hun var forbanna, og det var den gode scenen hun gjorde i denne filmen.

Jeg har oppdaget at jeg liker laks, og mannen har funnet frem til den perfekte oppskrift!

Inbakt laks i folie. Man trenger:
200g Laks (kan være filet, eller salma, den er veldig god)

1 Gulrot

Ca 5 cm squash

Paprika (litt)

Olivenolje (2-3 ss)

Chili explosion (Santa Maria)

Herbamare urtesalt

Laksefileen legges i folien, og så strimler du grønnsakene med en potetskreller eller en ostehøvel. Paprikaen blir best i små biter.

Steketid: 20-30 minutter på 200 grader. Eller lavere temperatur og litt lengre steketid.

Er du matlei? Eller på jakt etter nye smaker i maten din, eller forbedringer? Da er Herbamare urtesalt noe for deg! Ja, jeg høres ut som en reklame, men jeg selger ikke produktet. :fnis:

Jeg er bare en superfornøyd bruker, som synes at maten når nye høyder med dette urtesaltet og jeg synes at maten ikke er den samme uten. Det blir mer smak, det blir bedre, og det blir bare himmelsk!

Har du barn du sliter med å få i grønnsaker, eller trenger du melke og glutenfri mat til deg selv/ barn, så har jeg en veldig god oppskrift her.

3 egg

1 ts kanel

3 ss glutenfri havre

1 – 2 ss sesamfrø

1 gulrot

1 liten ss lett-eplesyltetøy

Olivenolje (en dæsj)

Skal kjøres i kjøkkenmaskin med knivblader i den rekkefølgen, mens stekepannen står på platen og varmer seg med godt med olje og litt rent salt på.* Først kjøres eggene litt til en litt luftig konsistens. Så tilsettes det andre en etter en. La glutenfrie havregryn bli kuttet opp og blande seg litt inn før du tilsetter resten. Til slutt har du det på stekepannen og har lokk på til lokket blir vått, så tar du av lokket, og lar det steke til den er godt stekt på undersiden og kan snus.

*Jeg har temperaturen på litt over to på vår komfyr som går fra 0-3, og skrur ned til 2 når jeg har tatt pannekaken på stekepannen. Du kan også steke i blå spesial (se lenken på toppen av siden her med hva jeg kan spise).

Som middagspannekake til ungene lager jeg samme grunnoppskriften, men med 1 ss mer havre, og litt squash og søtpotet oppi også. Tåler ungene melk, så tilsetter jeg noen ss med Creme Fraishe, eller Cottage chese og steker i godt smør. Og har stekt bacon til. (Det kan ikke jeg spise, men et tips til dem som vil ha en god og sunn oppskrift til barna. Fin måte å få i dem grønnsaker på uten at de merker det.

Dagbladet har i dag en artikkel/leserinnlegg angående årets lønnsoppgjør, og det faktum at trygden henger etter, og er den siste til å bli oppjustert selv om levekostnadene øker. Jeg fulgte også bloggene som det var lenket til under, og fant på Vampus sin side en holdning angående velferdsstaten som overrasket meg veldig, og egentlig fikk meg til å håpe det var mangel på kunnskap og ikke holdninger som var grunnlaget. Jeg har kanskje levd i et veldig ensidig miljø, med masse venstefolk rundt meg, både gjennom utdanningen jeg har valgt, og omgangskretsen jeg har tiltrukket meg. Like barn leker best heter det.

Solidaritet er et nøkkelord i utdannelsen jeg har tatt, og det er også noe som ligger natulig i meg, sammen med min evne til empati. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan mene at vi ikke skal ta vare på hverandre, og at de sterkeste og heldigst stilte ikke skal ta vare på dem som er svakere og mindre heldig stilt. I mine øyne har vi som er heldig stilte et ansvar for å ta vare på dem som ikke er det. Klart man kan argumentere for hardt arbeid og stor innsats og at det ikke har kommet gratis. Men det er ikke relevant, for poenget er jo ikke at noen ikke gidder å gjøre den innsatsen, men at man kanskje har jobbet et langt liv i et lavlønnsyrke og kanskje vokst opp i en tid der man som kvinne skulle være hjemmeværende, og endt opp som minstepensjonist. Eller, at man har vært utsatt for en ulykke som setter en ut av spill, eller at en har en medfødt sykdom. Man kan jo ikke bare tenke synd for dem?

Det er jo selvsagt en diskusjon angående hvor grensen skal gå mellom at trygd er et attraktivt valg og det at det er akkurat hva man trenger til det nødvendigste til livsopphold. Teoretikerne står da på hver sin tue og mener på den ene siden at mennesket er lat fra naturen av og alltid vil velge trygd og å ikke arbeide om de kan velge, og på andre siden, står dem som mener at mennesket ikke er lat, men liker å være produktive og å bidra til samfunnet og være i aktivitet og derfor er det også unødvendig å ligge grensen så lavt, for det rammer bare mennesker som allerede har det vanskelig og vondt.

Jeg er enig med sistnevnte teoretiker, og jeg er overbevist om at dem som er trygdede har det vondt og vanskelig, og at det er tull å gjøre det vanskeligere gjennom å gi så lite penger at det såvidt strekker til. Og jeg mener også at det er en selvfølge at de skal få lov til å delta i samfunsdebatter om hvordan vi skal ha det her i landet og si i fra om skjevheter.

Selvfølgelig skal dem som er trygdede også få si sin mening uten å få beskjed om at de ikke har noe de skulle ha sagt fordi de ikke arbeider og dermed ikke får lønn. Stiger prisene i samfunnet men ikke trygden, så er det jo i aller høyeste grad et relevant problem.

Ja, tivoli ble det i dag. Spenningen var til å ta å føle på når vi gikk sammen ned til tivoliet. Turen besto mye i glade utbrudd og dansende gange. For 6 åringen vel å merke.

Tivoliet svarte visst helt til forventningene. Det hadde hoppeslott (som egentlig var en rutsjebane som lignet på et hoppeslott og var ulovlig å hoppe i), de hadde berg og dalbane, karuseller, spøkelseshus og sukkerspinn. Og lykkelige barn. Og engstelige barn. 6 åringen er blitt en skikkelig tøffing og ville gjøre alt som var der. Venninnen hans svarte konsekvent: “Neitakk, det der er ikke noe for meg. Det er for skummelt og for bråkete.” Men, han lot ikke det komme i veien for sin utfoldelse, han kastet seg uredd ut i det alene.

Mens vi var der oppdaget han at karusellene hadde brannslukkingsapparat, og lurte på hvorfor. Jeg svarte at siden karusellene brukte strøm for å bevege seg, så måtte de ha et brannslukningsapparat tilgjengelig fordi det alltid er en potensiell fare for at noe kan ta fyr der det er strøm. Han tenkte seg litt om, og så såg han på meg og sa: “Da er jo tivoli dårlig for miljøet. De bruker opp strømmen til naturen og jorden.”

Det var litt av en kommentar fra en 6 åring. Jeg ble litt svar skyldig, men prøvde å si at det gjorde jo ikke så mye, for de var her jo bare i tre dager. Men det hjalp ikke mye for, sitat 6 åringen: “De reiser jo rundt til nye steder hele tiden og bruker strømmen vår der også.” Noen ganger blir jeg helt satt ut over 6 åringens refleksjonsevne. Han er flink, det skal han ha.

Vi kjøpte sukkerspinn før vi tok fatt på hjemturen, og det var ikke verre enn at han konkluderte med at vi måtte ta ut flere penger og gå på tivoli i morgen også.

PS: Jeg hadde glemt hvor deilig sukkerspinn er. Luftig lyseblå bløt sødme som smelter på tungen. (Ja, det hadde sett bedre ut med lyserosa i den setningen, men damen i kiosken synes han måtte få blå sukkerspinn fordi han var gutt.)