Supermamma!

Jeg har kommet over noe revolusjonerende som fyller meg med håp! Det innebærer noe så spennende som hårmineralanalyse og en mulig kur for sykdom. Men, for å forklare, så må jeg vel starte med begynnelsen først.

For å være helt ærlig, så har jeg kjempet for å holde redselen på avstand siden jeg fikk diagnosen osteoporose. Jeg er 30 år, småbarnsmamma og har osteoporose. Hvor mye vil det påvirke hverdagen min og fremtiden, hva kan jeg gjøre? Er det en risikosport å løfte halvannetåringen opp? (Det er visst det om jeg gjør det for brått.) Og kan jeg ikke herje med 6 åringen lengre? Mange spørsmål og mye redsler, og få svar. Som dere så i mitt forrige innlegg om temaet, så fikk jeg ikke så mye svar eller håp fra spesialisten når jeg var der heller. Ingen medisiner før jeg knekker noe, og jeg vil jo ikke knekke noe, det er jo det jeg vil unngå for alt i verden.

Jeg har fått Calsigram Forte av legen, men etter å ha lest litt rundt, så har jeg kommet frem til min egen sammensetning. CF inneholdt riktignok det rette D-vitaminet, men hadde den billigste og dårligste kalsiumkilden; Kalsiumkarbonat, og det er kalsiumcitrat som har best biotilgjengelighet har jeg lest meg frem til. Som følge av det kastet jeg D-vitamindråpene som er innkjøpt til minsten, for det var D2 (ergokalsiferol), og også den typen som er forbundet med forgiftninger, og gått til innkjøp av D3. I tillegg har jeg kjøpt K2 vitamin som skal være beinoppbyggende, og kalsium og magnesiumtilskudd (magnesium er visst båten som tar kalsiumet inn i beinet) med calsiumcitrat, samt multivitamin fra Solaray (fordi det er jo så viktig med så mange andre vitaminer, og alt virker i samspill med hverandre).

Så da har jeg gjort det jeg kan, og der sto jeg når jeg gikk til spesialisten for å få mer informasjon, og fikk egentlig bare vite at alt så håpløst ut. Ikke noen kjekk situasjon å være i. Så daget etter at jeg gråt meg i søvn, så kom jeg over denne artikkelen i mat og helse. Der står det om hårmineralanalyse, og et pasientkasus som ble frisk av osteoporose:

Sylvia forteller
En hårmineranalyse ble redningen for meg. Jeg som trodde at det var et «must» for meg å spise kalsium. Håranalysen viste imidlertid at jeg hadde altfor mye kalk i kroppen. Om morgenen når jeg skulle ut av senga følte jeg meg som en nittiåring. Jeg måtte nærmest brekke meg opp for å komme i gang. I dag føler jeg meg myk som en ungdom igjen. Da jeg tok en ny beinskjørhets prøve fant de ikke antydning til osteoporose mer. Ganske utrolig spør du meg!

Dette er jo rett og slett revolusjonerende! Jeg leste videre om Grethe Wauer Eriksen som var intervjuet (googlet), og jeg leste mange andre artikler, og så at hun mente osteoporose er en reversibel sykdom. Det er jo virkelig revolusjonerende og oppløftende etter å ha vært i kontakt med skolemedisinen som er veldig deterministiske, og mener det kun går an å vedlikeholde og det er neste umulig å bygge opp  og at det bare går nedover etter 25-30 årsalderen (uten dyre medisiner til ca 80.000 kr kuren som man kun får dekket under visse forutsetninger).

Så nå er dette håpet mitt og halmstrået jeg klamrer meg til. I følge de litt mer alternative kretser, så finnes det flere typer osteoporose, og at det kan skyldes ulike ubalanser i mineralstatusen. Noen ganger kan det skyldes for lite magnesium og noen ganger for mye/lite kobber, og ofte sammen med mange andre ubalanser. Jeg vil så gjerne bli frisk, så dette skal jeg nå forsøke. Så nå gjenstår det å klippe 250 mg hår og sende inn. For dem som vil lese mer om hårmineralanalyser, så står det om det i lenken til mat og helse lengre oppe.

Jeg har håp.

Det var jeg utsatt for i går. Ene venninnen min giftet seg, og etter middagen fortalte viseverten (som kalte seg selv kjømeister, hva nå enn det ordet opprinner fra) en historie som fikk meg til å hikste av latter så jeg hadde bølger av gåsehud over hele kroppen, måtte knipe igjen så jeg ikke tisset på meg, og tårene haglet. Jeg overdriver ikke en gang. Det var nesten fælt, det var som å bli kitlet mentalt og det aldri stoppet, det var en historie som bokstavelig talt var hysterisk morsom. Jeg skal ikke gjenta den her, for det aner meg at den ikke gjør seg like godt på papir som muntlig. Det er noe med å ta de rette pausene, og illustrere med kroppsspråk, mimikk og toneleie.

Bryllupet var veldig koselig, og brudeparet vakre. Vielsen var overraskende kristelig, og festen var akkurat så koselig som jeg hadde forventet. Vi fikk høre morsomme og rørende taler, fikk et bedre innblikk i begges familier og øvrige venner, og masse god mat (og drikke). Brudgommen klarte forøvrig å ta gull når han hoppet etter Wirkola . Han er den første jeg har hørt etter kronprinsens tale til MM for noen år siden som har klart å si noe enda mer romantisk (enn “jeg elsker deg” foran alle sammen, som ble en vanlig forekomst i brylluper etter dette), jeg var virkelig rørt til tårer. Flotte familier og flotte mennesker.

Festen hadde uheldigvis en lei slutt for min del. Jeg oppdaget at det ikke er så lurt å tenke: “jippi den gikk på” og så gå med kjolen når man holdt pusten for å få glidelåsen igjen. Lite O2 i tillegg til mangel på middagshvilen min og en mens som løsnet på kvelden var ingen god kombinasjon. Resultatet var en hodepine av en annen verden, kvalme og menssmerter. Etter å ha satt ute i bilen i nesten to timer (musikken dunket sånn inne) og nistirret på en busk som blåste i vinden og ventet på at paraceten skulle virke og kvalmen gi seg gav jeg opp, og bad mannen om å hente bruden ut så jeg kunne si hadet. Vi fikk med oss nattmat og kjørte hjem.

Selv om vi ikke fikk med oss slutten, så fikk vi med oss det beste og viktigste: Vielsen, maten, talene og bryllupsvalsen (og en dans med min elskede, jeg elsker å danse!) . Og ikke minst: ukontrollerbar latter. Det er det mange år siden jeg har opplevd.

Jeg funderer på å finne sommerjobb til storebror. Venninnen hans sparer til playstation eller lignende og får penger for å rydde rommet sitt, og det ønsker poden her i huset også å få nå (hvis ikke blir det urettferdig og sånn … ;)). Men, jeg vil ikke gi penger for at han skal rydde sitt eget rom. Det er noen ting man må bidra med i en familie, og det å ta seg av sitt eget rom og lekene som han selv roter utover andre steder i huset synes jeg er et ansvar som man skal ha uavhengig av lønn. Man skal bidra til fellesskapet.

Poden har lyst på sin egen datamaskin, og vi har sett oss ut denne, som koster ca 2.500 kr. Så da er jeg over på ideen å ha en slags sommerjobb til ham. Han har et område som han sliter litt med på skolen (ellers er han veldig flink!), og jeg har tenkt å øve med ham på det litt hver dag i sommer. Det blir nok ikke så populært, men å ha det som en sommerjobb og tjene seg opp penger til sin egen PC må jo være motiverende? Vi tenker også på å gi ham litt ekstraplikter som han kan gjøre når han har lyst og få betaling for (ha det som frivillig istedet for fast slik at han ikke føler det blir et ork). Feks. å gå ut med bosset, eller vaske vasken på badet.

Hovedproblemstillingen nå, er at han er såpass ung som han er, og ikke har noe særlig begrep om penger, og vi ønsker å gi ham litt begrep om penger, og det at man jobber for å tjene penger, og at det kan ta tid å spare, og dersom han velger å bruke deler av pengene på noe annet, så vil det ta lengre tid før han får spart opp til det han vil ha. Og samtidig som han nå skal tjene sine egne penger, så er han så ung at han ikke får disponere dem helt selv, og vi må ha regler for hva han skal bruke dem til. “Oi, penger, da kan jeg kjøpe masse is i sommer. ” Er en typisk respons, og noe som er uaktuelt. Siden han er så ung, så bestemmer fortsatt vi hvor masse is og godterier han får spise, og vi skal også betale det. Disse pengene er ikke frihet til å komme unna mamma og pappa sine regler, dette har et formål.

Når det gjelder den tanken som jeg har med at man skal bidra til fellesskapet i en familie og at det dermed blir feil å lønne slikt arbeid, så kom mannen min med et godt poeng i går når vi diskuterte temaet. Dette er jo bare et sommerprosjekt, og dersom vi er klar og tydelig på at det har med denne sommerjobben å gjøre og det at han skal lære seg at penger er knyttet til arbeid, og at man må arbeide en stund for å oppnå de tingene en ønsker seg, så vil han skjønne det. Så stor er han. Og så er det jo mulig å fortsette med litt lommepenger senere også dersom det er noe mer han ønsker å spare til. Men, det blir etter en litt annen modell enn det jeg har sett for meg i sommer.

Det jeg ser for meg nå, er å ha feks. en fast ukelønn på feks. 60 kr, for “skolearbeidsommerjobben” som jeg har til ham, og der vurderer jeg ca 1/2 time daglig gjerne fordelt på morgen og kveld alt etter hva han ønsker og hva som fungerer. Og så feks. 10 kr uken for å vaske vasken på badet, 5 kr for å sørge for at klærne ligger i skittentøyskurven, 5 kr for å gå ut med bosset ol. På den måten vil han ha spart opp 750 kr når sommerferien på åtte uker er over. Og det er her vi står litt fast. Jeg synes egentlig at prisene ikke skal være så høye, men samtidig, så har jo sommerjobben hans ikke engang bringt ham halvveis. Mannen mener at siden han ikke har oversikt og begrep om penger, så bare legger vi til halvparten uten at han vet det når han skal kjøpe, mens jeg er mer skeptisk til akkurat det da jeg ønsker jo at han skal lære mer om dette. Mannen mener han er for ung til å skjønne dette med så store penger enda, men jeg er usikker på det, litt av poenget med dette er jo å jobbe for å forstå konseptet penger (men det er fult mulig det bare blir konseptet jobbe og spare som blir lært noe om, jeg er ingen pedagog).

Så her står jeg nå. Han skal få PC til høsten uansett, jeg skal lese med ham i sommer, og han ønsker seg sommerpenger. Kanskje har jeg koblet disse tingene på helt gal måte her. Har du noen meninger?

Det å ha en velferdsstat har sine fordeler, og det har sine bakdeler.

Jeg er uendelig takknemlig for velferdsmodellen vi har her i Norge, og jeg sitter stor pris på både de universelle og spesifikke/behovsprøvde velferdsgodene jeg drar nytte av i hverdagen. Jeg kan nevne gratis lege til barna mine, frikort-tak på legebesøk, blå resepter, barnetrygd, osv. De godene som er universelle er veldig veldig gode, og veldig mye bedre enn de fleste andre steder i verden. Vi kan diskutere opp og ned i mente hvor mye vi skal være solidariske, og hvilke velferdsgoder som er ok. Er det best for alle grupper at vi har kontantstøtte, bør vi behovsprøve barnetrygden, osv. Det er spennende og viktige debatter, for samfunnet er hele tiden i utvikling og vi må følge med tiden, og følge med på hvordan de ulike tingene virker inn på samfunnet som helhet. Det er viktige og riktige diskusjoner å ta, men ikke det jeg skal ta for meg i kveld.

Det som opptar meg i kveld er de spesielle og behovsprøvde velferdsgodene. Her er det utrolig mange lover og kriterier. Og der det er lover og kriterier, så er det mye som kan huskes på og mye som kan utelates, og mye politikk. Og akkurat i kveld, så føles det som det er mest politikk og det å spare penger som er saken. For jeg står midt oppe i noe, og her tenker man ikke forebygging overhodet, men kun penger. Jeg er 30 år, jeg har osteoporose, og jeg ønsker å få behandling med benoppbyggende medisin. Men, saken er den, at for å kunne få det på blå resept, så må jeg først ha brukket noe. Det må først bli så ille at man brekker noe, slik at man kan bruke masse penger på brannslukkingsarbeide. Hva med å se an alderen i vurderingen. Innse at jeg har så veldig mange år igjen der jeg kan være yrkesaktiv, at om man bygger opp benmassen min nå, så kanskje jeg kan være frisk lengre, være lengre i arbeid og være mindre syk, og på den måten ikke bare ikke koste helsevesenet så mye, men også bidra til velferdskassa. Slik reglene er nå, så må man ikke bare ha en beintetthet på et visst nivå, men man må i tillegg knekke noe. Hvis ikke koster medisineringen pasienten 80.000 kr per kur.

En annen regel som jeg også har nevnt tidligere er grunnstønad ved cøliaki. Man må ha påvist cøliaki gjennom tarmbiopsi, ellers får man ikke stønad. Og det har ikke hjelpt om man er barn, eller blir kjempesyk, man må spise seg syk over en lengre periode for å få tatt prøven, og skulle prøven mot formodning ikke vise noe, at det er en annen diagnose som er problemet med gluten/hveteinntaket, så er man ikke verdig mottaker og får ikke stønad (selv om man blir veldig syk ved inntak). Jeg har nå hørt og sett at man kan få klinisk påvist hveteintoleranse også og at det i noen tilfeller godkjennes av NAV, og det gleder meg. Jeg håper alle leger og NAV-ansatte som spesielt jobber med små barn blir oppdatert på dette.

Og jeg håper på en endring av loven ang. osteoporose som også åpner for forebygging hos unge mennesker med lav beintetthet. Det er rart med det. Man ser ting så klart og mener så mye når man står midt oppe i det selv og føler det på kroppen. Det er mange enkeltskjebner bak enhver politisk avgjørelse.

Å kommunisere er ikke det letteste vi gjør her i verden. Vi sender ut et budskap som er farget av vår virkelighetsoppfatning, til et annet menneske som skal ta det inn gjennom sin persepsjon,- som er et filter av den personens virkelighetsoppfatning, holdninger, verdier, kunnskap og ikke minst øyeblikkets sinnstemning og humør. I tillegg finnes det yttre støy som kan forkludre budskapet på veien. Egentlig et stor under at vi når hverandre i det hele tatt.For vi sitter på hver vår side, med hver vår historie og virkelighetsoppfatning og hver vår persepsjon og tolking av ord og verden og prøver å nå frem til hverandre.

I tillegg, så har vi våre egne triggerpunkter og redsler. Mange holder inne med ting de mener og brenner for, av redsel for å ikke bli likt. Og det er her jeg synes det er så viktig å tørre likevel. Jeg liker mye bedre et menneske som jeg virkelig MØTER, som jeg kanskje kan bli sint på, som jeg kanskje kan være syngende uenig med, men som er ekte. For det er først når man er ekte og ærlig at vi virkelig når hverandre. Når vi er uærlige, holder ting tilbake og lar oss styre av redsel for å ikke bli likt, -så kunne møtet like gjerne ikke eksistert. Det betyr ingenting, for vi når hverandre ikke, vi har ikke nådd inn og berørt hverandre.

En annen bakdel med det å ikke dele av seg selv, er at om noen skulle like det bildet vi presenterer av oss selv av redsel for å ikke bli likt, så teller jo det ikke likevel, for det er jo egentlig ikke oss, men et bilde av oss som ikke er ekte. Ingen komplimenter vil nå inn til oss, for “vi vet bedre”. Han tar feil, om hun bare hadde visst … Vi ugyldiggjør komplimenter og gode ord som andre har om oss når vi ikke er oss selv og det er bildet vi presenterer som får tilbakemelding.

Nå mener jeg ikke at man skal gå rundt og dele for mye og ikke beskytte seg selv der en bør. Men, i de forholdene man ønsker å ta vare på. Med endel familie og med venner en bryr seg om, så mener jeg det er veldig viktig. Egentlig så synes jeg det er viktig uansett. La oss si du har en venn som du bryr deg om og ønsker å være sammen med, og vedkommende hele tiden nedprioriterer deg og velger andre å være sammen med og utsetter avtaler hele tiden,og når du spør, så er alt helt i orden ingenting galt. Er det ikke mye mer fair å si: Sorry, jeg synes ikke vi klaffer så godt sammen lengre. Da vet begge hva en har å forholde seg til og man fortsetter ikke å såre hverandre og presse hverandre.

Dette bringer meg over på ærlighet. hva er egentlig ærlighet? Jeg har hatt mange diskusjoner på det temaet. En vanlig missoppfatning er at det å være helt ærlig er å bøtte ut av seg alt det negative man tenker. Men, det er ikke ærlig, det er ufint. Om noen spør deg om den nye buksen deres er fin, så er det ærlig å svare at den ikke er helt din smak, og det er ufint å skjelle ut vedkommende for å ha en så utrolig meningsløs smak at man ikke bare kjøper en bukse som er styggere enn fanden selv, men også som er så til de grader ukledelig for får henne til å ligne en blanding mellom en avdanket hore og en flodhest. Man kan fint ha slike tanker i hodet sitt og svare ærlig: Ikke det beste jeg har sett deg i. Eller: Ikke helt min stil, hvorfor liker du den?

Det er mulig jeg er naiv. Jeg tenker ikke slike slemme tanker, så det faller meg ikke inn at det kan være et problem. Men, dersom det er slik en tenker og det er en del av den personen, så vil jeg mye heller vite det, og vite hvor jeg har den personen. Heller en ubehøvlet person som jeg vet hvor jeg har, enn en uærlig løgner som tenker stygge tanker, klistrer på seg et smil og sier fine ting.

Livets minner består ikke i dager, men i øyeblikk. Om sommeren er det mye rundt oss som trigger gode minner. Solen som varmer oss, vinden som stryker på huden, deilige lukter av syrinblomster i hagen, grilllukt fra naboen, nyklippet gress, lukten av fjære og saltvann, og følelsen av å gå barfot i gresset. Masse deilige små øyeblikk som har påvirket oss nok til at det blir minner som sitter fast i nervesystemet vårt. Og så vekkes det til live igjen av lyder, lukter og følelser.

Jeg liker sommerens minner best av alt, for der er så mange gode minner fra late varme, avslappende, morsomme og betydningsfulle dager og mennesker om sommeren. Livet leves til det fulle. Man er mer aktiv, mer sosial og mer tilstede og nyter dagene og omgivelsene.

Om jeg lukker øynene og tenker sommer, så ser jeg for meg en skogssti, jeg kjenner lukten av oppvarmet skogsbunn, ser maurene som piler frem og tilbake, hører suset fra biler i det fjerne, og en ful som synger høyt og iherdig like i nærheten (og hunden vi hadde når jeg var liten som kommer travende med logrende hale og full av liv og glede).

Jeg ser for meg en kai fylt med barn og ungdommer som støyende plasker uti vannet mens måkene skriker i det fjerne.

Jeg lukter grillmat og utespising med masse deilig salat og glade mennesker samlet. Jeg kjenner døsigheten i kroppen mens jeg strekker meg ut på en solseng eller håndkle på stranden og ser på alle menneskene rundt meg som også steker seg og samler d-vitaminer til vinteren igjen. Jeg hører tøffende motor, bøgeskvulp, måkeskrik, og kjenner følelsen av å sitte med beina utfor kanten på båten mens vi kjører og bli skikkelig iskald etter å ha vært overopphetet og gått langt (vi satt i en båt som ble slepet). Og jeg kjenner lukten av sommer-regn, deilig friskt rensende sommer-regn som begynner forsiktig med få spredte dråper på lys tørr asfalt og sprer deilige lukter, før himmelen åpner alle sluser og det bøtter ned med varme store dråper.

Og ikke minst, så får jeg vann i munnen med tanke på alle de deilige friske og saftige jordbærene og nektarinene, og melonene og morellene som finnes om sommeren.

Ingenting er bedre enn sommeren. Og JA, man skal være ute når det er fint vær. Tenk å gå glipp av alt dette gode.

Jeg er så dårlig på avskjeder. Det betyr at noe kommer til å endre seg og at jeg må gi slipp, og for en kontrollfreak som meg, så kan det være en utfordring ja. Eller, en eks-kontrollfreak. Jeg jobber med saken.

Uansett, så kom jeg over et dikt i dag, som jeg synes beskriver den andre siden av det som er vanskelig med avskjeder: Det vemodige og triste, tomheten som blir igjen når noe tar slutt.

There is a line from Verlaine I`ll never now recall,

There is a street nearby from which my footsteps are barred,

There is a mirror that has looked its last on my face

There is a door I have closed for the final time.

Amongst the books in my libary (I can see them now),

There are some I will never open again.

Diktet er skrevet av Jorge Luis Borges.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men disse ordene treffer meg midt i sorgen og vemodigheten over ting som avsluttes og kapitler i livet som går over. Jeg får bilder i hodet mitt fra steder jeg har vært og mennesker jeg har møtt, som nå bare er historie og minner. Jeg kan ikke gjenskape det om jeg vil. Barndomsvenninner er voksne, og selv om vi er de samme, så er vi også annerledes. Vi kan aldri være 16 år og fnisete nyforelsket uten ansvar og med verden og livet forran oss igjen. Og skulle vi oppsøke gamle trakter igjen, så vil det aldri bli det samme igjen, for alt er annerledes. Menneskene eldre, livssituasjoner er nye, noen har flyttet, noen nye kommet til, kulturen er i endring, mennesker er i endring, ja, alt er annerledes. Selv trærne er høyere. Kanskje tistlene vokser de samme plassene, og det er jo nostalgisk nok i seg selv. Men ikke nok.

Ja, jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og jeg holder fast på gleden over nye kapitler som ligger uåpnet foran meg, og forventninger om nye gode opplevelser og relasjoner. Jeg klarer å holde fokuset der, men akkurat i det øyeblikket jeg må gi slipp, så stritter alt i mot meg, og det er så uendelig trist, og noen ganger minnes jeg denne trishteten. Som når jeg leste dette diktet.