Det er bare å venne seg til kald vind og regn lille skatt. For mamma har lyst til å flytte til Bergen.
Jeg synes dette ble et knallbra høstregn-bilde av lillebror i hagen i går. Jeg nå bor på en plass der alle blir oppriktig overrasket og overlumplet når det en skjelden gang begynner å regne eller blåse. Det er ganske behagelig, men behagelig bringer ikke familien nærmere.
Jeg var innom kverrulantbloggen i dag, og der var det en utfordring om å ta et kreativt bilde i sitt eget hjem. Siden jeg har lyst til å prøve å bli en bedre fotograf (jeg liker egentlig best portrettbilder der jeg får fanget uvanlige ansiktsutrykk), så tenkte jeg at jeg skulle ta med meg kameraet på en liten runde i huset.
Jeg fant egentlig ingenting som ville bli bra (tenker dere andre på at det må være en fengende tittel også før dere knipser? ). Men en ting fant jeg ut, og det var det at lampen trenger å rengjøres oppi for alle insektene som har tatt sin død under grillen der i løpet av sommeren. Man skal ikke spøke med en upplight altså. Så det ble mitt bilde, og jeg kaller det grillmat. Insekter har da mye proteiner i seg,– har de ikke?
Ved nærmere ettertanke, så tror jeg at jeg skal ta med meg kameraet og prøve å fange gravkammeret … Sånn ble resultatet av det. Nesten litt muntert på en diskotekaktig måte:
… og når jeg ser nermere etter, så minner dette bildet meg veldig om myelinkjeder og aksjonspotensiale:
Myelinkjeder og aksjonspotensiale: (Dere ser likheten ja? Ja? )
Ja, så om ikke annet, så fikk jeg oppfrisket litt på anatomikunnskapene, samt funnet ut at lampen trenger desperat en vask.
Poden har nettopp mistet to tenner. Poden fikk 10 kr på den første tannen, og etter å ha lest i Busters blogg, at tannféens sats der er 80 kr, så fikk poden 20 kr denne runden. :kjempesnill: Ja, det var kanskje litt dumt av meg å lenke her, for nå vil jo poden finne ut av dette så snart han har knekt lesekoden. Det er forresten så utrolig fint med barn som feller tenner. Det er så mye forandring i det. Lille gutten min blir så stor når de små perlene av noen tenner kommer ut, og enda større blir han når det kommer ut store permanente tenner. Det er en spennende prosess. Han ble så stor når lillebror ble født, men den siste tiden har jeg endelig sett hvor liten han egentlig er, og så kommer denne prosessen. Jeg synes det er noe vemodig over alle endringer. Selv om det er bra ting som skjer, og selv om det er naturlig, så betyr det slutten på noe, og det er vemodig. Samtidig som det er spennende og bra.
Men det var skoletannlegen jeg skulle si noe om her:
Vi ankommer tannlegekontoret, og poden blir geleidet inn på røntgenrommet med kommentaren: “Nå skal vi ta bilde av tennene dine, gap opp”. Poden prøver og prøver å lukke igjen munnen og bite på den dingsen, men det er tydelig ubehagelig, så da får han gå inn til tannlegen for å sjekke om det er nødvendig å ta bilde. Tannlegen smiler distre, trekker på seg hansker og jakter på noe samtidig mens hun sier hei. Hun høres veldig overrasket ut over at det var ubehagelig å ta bilde, så jeg kommenterte at det var rart at hun var så overrasket siden hun faktisk jobber med barn, og selv jeg som er voksen har problemer med å tygge over den der bildesaken fordi det er vondt. Men, nei, det var jo bare rart, det skal jo passe i munnen … Så får han beskjed om å sette seg i stolen og gape. Hun pirker litt, spør om det gjør vondt, og sier hun skal pusse. Han blir litt urolig, og jeg må fortelle ham at det ikke er noe verre enn den eletriske tannbørsten hjemme. Så er det ferdig, og kommentaren: “Du vil vel ha deg en ting” følges av at en kasse settes frem. Poden velger seg en ting, så går vi.
Kanskje jeg har for store forventninger til folk, men hva med å hilse ordentlig, skryte av det tannløse smilet, prate litt, vise forståelse for at det ikke er bare-bare å tygge over den der platen som skjærer seg ned i tannkjøttet og kanskje også pirker borti sårt og vondt tannkjøtt der det kommer nye jeksler? Jeg lurer på om det er sånn man blir av å jobbe offentlig? I det private må man jo nesten være enten ganske hyggelig, eller genialt dyktig for å tiltrekke seg kunder …
Jeg blir glad når noen ser og møter barnet mitt, og jeg blir lei meg når folk ikke gjør det, men allermest, så blir jeg irritert når folk som burde se barnet mitt ikke gjør det.
Jeg tror egentlig at jeg har hver enkelt årstid som yndlingsårstid, – sånn akkurat når den er der. Jeg er så glad i vinteren, når den kommer på ordentlig og viser seg på sitt beste. Når den hvite sneen og frostrosene glitrer i en distansert og lav sol. Når frostrøyken omhyller oss når vi puster, og det knirker under skoene når vi går i kram snø.
Men så blir jeg lei av kulde, av våte sko og unger, av skare, slaps og glatte veier, og begynner å glede meg over våren. Våren er den vakreste! Da smelter snøen, og det visne gule gresset må vike for grønne spirer. Det kommer grønne skudd på trærne og snøklokkene og krokusene titter frem, og søte gåsunger strekker seg mot den lyseblå himmelen. Det sildrer og klukker i bekker, og fuglene begynner å synge i lien. Alt våkner til liv etter vinterdvalen og det er umulig å ikke bli revet med av den berusende livsgleden.
Så blir jeg blir lei av kalde morgener og lengter etter å kunne gå på terassen om morgenen i shorts og nyte varmen. Og plutselig er solen kommet mye nærmere jorden, og sommeren kommet. Da er det varme, lys og glede. For hvem er ikke glad når solen kommer? Høytrykket gir høytrykk innvendig også tror jeg. Batteriene blir ladet med lys, varme og masse D-vitaminer til vinteren. Det er døsige deilige dager med bading, lette klær, strandmat, grilling, frukt og is. Sommeren viser jorden i all sin prakt. Alt er grønt, og det bugner av blomster i alle slags farger og fasonger, og det summer av insekter og det yrer av liv over alt. Selv menneskene kommer ut og yrer istedet for å gjemme seg inne slik de gjør om vinteren.
Og så kommer høsten. Delige vakre høsten. Med sine sterke vakre farger, med blåbær og høsting av frukter og grønnsaker, med klarere luft, med kjøligere luft, og deilige fjellturer. Nå er det høst, og akkurat nå elsker jeg høsten. Akkurat som jeg nettopp elsket sommeren. Men alt til sin tid, og nå er det tid for å elske høsten. Vakre flotte høsten.
Jeg plukket opp en idé i samtale med en jeg kjenner som har vært deprimert, som hadde fått et tips i fra en annen igjen (neida, dette er ikke en historie om venninnen til fetteren til kusinen til osv..), om å tenke tanken helt ut. Det utsagnet fascinerte meg ganske mye, og i det siste har jeg fundert litt på akkurat dette med å tenke tanken helt ut. Jeg har observert at jeg ofte stopper tankene før de får komme helt ut. Noe av det er en automatisk prosess med å kverke de negative tankene før de kommer, og noe er en bevisst prosess der jeg stopper meg selv, og forteller meg selv at jeg må tenke positivt. For man må jo tenkte positivt for å ha det bra, ikke sant?
Men, å tenke positivt, det er vel nesten som å tisse på seg når en fryser. Ok, ikke fullt så ille, det er jo faktisk godt for noe med positive tanker, men det har egentlig ikke større effekt enn mitt nevnte eksempel. Kanskje det hjelper der og da. Men videre hjelper det ikke, for man har ikke luket bort noe. Jeg har forresten en god historie om meg og min hang til å tenke positivt. Under fødselen med sistemann, så husker jeg at jeg lå og presset og det gjorde så innigranskauen vondt, og hørte meg selv banne så det sang, og så stoppet jeg meg selv og sa: “Nei, jeg må ikke banne nå, jeg må tenke positivt. Jeg må tenke fred, ro, harmoni og kjærlighet og sånn.” Jordmoren repliserte med en gang: “Drit i fred harmoni og kjærlighet, du føder, du har lov til å banne!” :humre:
Et annet bilde på hvor lite virksomt det er i lengden å krampaktig tenke positivt, er glasur-metaforen min. Hvor god den er vet jeg ikke men jeg føler selv at den beskriver det ganske godt. Noen ganger så blir det som å jobbe hardt med å smøre en fin-fin glasur på noe som ikke er så fint, – i håp om at det skal bli bedre. Men det blir jo ikke bedre, og det som er under kommer jo ut gjennom den fine glasuren. Joda, kanskje det blander seg litt glasur med det som er under, men det tar det ikke bort. Og da er det jo naturlig å stille seg selv spørsmålte om hvordan vi da tar det bort? Jeg mener løsningen er å slippe det helt frem i lyset, for man vet jo at troll sprekker i sollys, og at mørke dystre ting blekes i dagslys.
Så nå har jeg valgt å prøve å tenke tanken helt ut. Jeg gir meg selv lov til å forfølge tankene som kommer. Jeg lytter til meg selv og det som kommer frem. Det forteller meg historien om hvorfor jeg har det som jeg har det. Tenk alle de årene jeg har holdt meg for ørene og nektet å høre på meg selv, og prøvd å skape meg en annen virkelighet enn det som var. Prøvd å kontrollere meg selv, fremfor å elske og lytte og samarbeide med meg selv. Nå er jeg endelig på rett spor. Jeg lytter, jeg elsker og jeg har omsorg og medlidenhet med meg selv, og jeg dytter ikke bort det jeg ikke liker. Jeg er meg, med hele historien min, og alle mine sider, og det aksepterer jeg, og merker litt etter litt hvordan vonde ting gir slipp og blekner.
En annen fin ting jeg har observert i denne prosessen, er at følelser passerer når jeg ikke prøver å dytte dem bort. Den motstanden mot følelsene fører jo bare til at jeg holder mer fast på den, og da faktisk må kjenne mer på det ubehagelige jeg har motstand mot. Og det er jo helt meningsløst, fordi det er helt mot sin hensikt. Så nå er jeg i gang med det vågestykket. Jeg våger, og jeg er modig. – Om jeg skal si det selv.