Supermamma!

Dagbladet har i dag en artikkel/leserinnlegg angående årets lønnsoppgjør, og det faktum at trygden henger etter, og er den siste til å bli oppjustert selv om levekostnadene øker. Jeg fulgte også bloggene som det var lenket til under, og fant på Vampus sin side en holdning angående velferdsstaten som overrasket meg veldig, og egentlig fikk meg til å håpe det var mangel på kunnskap og ikke holdninger som var grunnlaget. Jeg har kanskje levd i et veldig ensidig miljø, med masse venstefolk rundt meg, både gjennom utdanningen jeg har valgt, og omgangskretsen jeg har tiltrukket meg. Like barn leker best heter det.

Solidaritet er et nøkkelord i utdannelsen jeg har tatt, og det er også noe som ligger natulig i meg, sammen med min evne til empati. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan mene at vi ikke skal ta vare på hverandre, og at de sterkeste og heldigst stilte ikke skal ta vare på dem som er svakere og mindre heldig stilt. I mine øyne har vi som er heldig stilte et ansvar for å ta vare på dem som ikke er det. Klart man kan argumentere for hardt arbeid og stor innsats og at det ikke har kommet gratis. Men det er ikke relevant, for poenget er jo ikke at noen ikke gidder å gjøre den innsatsen, men at man kanskje har jobbet et langt liv i et lavlønnsyrke og kanskje vokst opp i en tid der man som kvinne skulle være hjemmeværende, og endt opp som minstepensjonist. Eller, at man har vært utsatt for en ulykke som setter en ut av spill, eller at en har en medfødt sykdom. Man kan jo ikke bare tenke synd for dem?

Det er jo selvsagt en diskusjon angående hvor grensen skal gå mellom at trygd er et attraktivt valg og det at det er akkurat hva man trenger til det nødvendigste til livsopphold. Teoretikerne står da på hver sin tue og mener på den ene siden at mennesket er lat fra naturen av og alltid vil velge trygd og å ikke arbeide om de kan velge, og på andre siden, står dem som mener at mennesket ikke er lat, men liker å være produktive og å bidra til samfunnet og være i aktivitet og derfor er det også unødvendig å ligge grensen så lavt, for det rammer bare mennesker som allerede har det vanskelig og vondt.

Jeg er enig med sistnevnte teoretiker, og jeg er overbevist om at dem som er trygdede har det vondt og vanskelig, og at det er tull å gjøre det vanskeligere gjennom å gi så lite penger at det såvidt strekker til. Og jeg mener også at det er en selvfølge at de skal få lov til å delta i samfunsdebatter om hvordan vi skal ha det her i landet og si i fra om skjevheter.

Selvfølgelig skal dem som er trygdede også få si sin mening uten å få beskjed om at de ikke har noe de skulle ha sagt fordi de ikke arbeider og dermed ikke får lønn. Stiger prisene i samfunnet men ikke trygden, så er det jo i aller høyeste grad et relevant problem.

This entry was posted on fredag, mai 23rd, 2008 at 20:12 and is filed under Mine skriverier. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.