Supermamma!

Denne filmen synes jeg var god. Jeg lo masse, og kjedet meg ikke underveis. Scarlett Johanson gjør en veldig god rolle her som Annie, the nanny. Hun er egentlig ferdig høyskoleutdannet og klar for arbeidslivet, men løper ut fra et intervju når hun får spørsmål om å beskrive seg selv og hvem hun er. For hvem hun er, det aner hun ikke.

Tilfeldighetene får det til at hun blir ansatt som nanny/ barnepike hos en rik overklasse familie på Manhattan, og det endte opp slik fordi hun reddet en liten gutt fra å bli påkjørt i parken. Hun velger å ta seg et “friår” med å gjøre dette slik at hun kanskje kan få tenkt litt gjennom hvem hun er og hva hun ønsker å gjøre.

Hun trodde hun kom til et liv i sus og dus, men hennes bilde på rike mennesker knuses stadig i mindre biter etter som hun blir kjent med familien hun er hos og de andre nannyene som har samme jobb som henne. Barna er bortskjemte og krevende og det samme er mødrene. “De jobber ikke, og de ansetter nannyer så de skal slippe å være mammaer også og få mer egentid”, er nannyenes beskrivelse av mødrene.

Hennes egentlige ønske er å være sosialantropolog, og hun sammenligner hele veien sin erfaring med et feltstudie og analyserer funnene sine og handlingene sine ut fra det. Hun har også løyet for sin mor angående jobben, og hvordan det går? Det henger sammen med avslutningen på filmen, så det røper jeg ikke.

Det er også en kjærlighetsaffære med i bildet, som på sett og vis er ganske søt. Jeg klarer ikke å plukke den fra hverandre hvertfall, så da må det være bra. Det var masse gode og ærlige scener i filmen, og selv om den ikke akkurat gikk slik jeg kunne håpet, så var den god. Ikke spektakulær, men ok, og absolutt noe å bruke tid på dersom en ønsker å se en god film.

For to dager siden så vi den filmen. Den hadde fått nesten full pott på brafilm, og hovedrolleinnehaverne var Catherine Zeta Jones, og Aaron Eckhart (fra “Thank you for smoking”).

Forventningene var ikke kjempehøye, men litt, fordi den hadde høy score på brafilm, og fordi det var kjente, gode skuespillere som spilte i filmen. Den svarte ikke til forventningene. Jeg tror den kunne vært mye bedre med noen andre skuespillere, eller hvertfall med Catherine Zeta Jones utbyttet med en annen skuespiller, for dette passet hun overhodet ikke til.

Historien begynner ganske trist, med at Kate ( CZJ), er en arbeidsnarkoman kjøkkensjef, -den beste i bransjen, og ansatt på en snobbete restaurant på Manhattan. Hun går i terapi fordi sjefen sier hun må det for å beholde jobben, og er ikke interessert i å snakke om noe annet enn maten sin der. Så dør søsteren, og overlater datteren til henne. Historien følger hennes forsøk på å oppdra niesen og holde på sin posisjon som blir truet på jobben da sjefen ansetter den operaelskende Nick ( Aaron Eckhart) som assisterende kjøkkensjef. Hun avviser ham, men niesen klarer å overtale henne til å ha litt kontakt med ham likevel, og det utvikler seg til å bli en kjærlighetshistorie.

Filmen som i seg selv kunne vært veldig god, manglet endel på både dybde og Catherinas skuespillerprestasjoner. Hun og Aaron manglet totalt kjemi, og hun var stort sett bare opptatt av å holde ansiktet i rette folder. Selv når hun skulle fortelle niesen at moren hennes var død, så hadde hun samme ansiktsuttrykket, men med en tåre trillende ned kinnet, – som mest så ut som litt vann som var dryppet der for syns skyld. Ikke særlig overbevisende. Her kommer et lite utdrag fra forskjellige scener i filmen:

Det som kunne vært en dyp film, ble trukket ned fordi hun ikke presterte noe særlig til skuespillerprestasjoner og stort sett var mest opptatt av å legge ansiktet i folder. I tillegg til at det manglet endel gode replikker. Psykologtimene, og barneoppdragelsesscenene kunne vært fylt med mye mer humor.

Nå høres det vel ut som jeg slakter filmen totalt, men det er ikke meningen. Filmen var grei nok, og ikke noe jeg direkte angrer på at jeg brukte tid på. Eneste scenen jeg synes Catherina spillte troverdig var når hun var sint på en kunde som klaget på at biffen ikke var rå nok, og kom inn i restauranten med rå biff spiddet på en grillgaffel og spiddet den i bordet til kunden. Da var jeg overbevist om at hun var forbanna, og det var den gode scenen hun gjorde i denne filmen.

I kveld har vi sett Taxi 4.

Jeg synes vel egentlig at den var vel så god som de andre, men den kan ikke sammenlignes heller. Jeg mener å huske heftigere biljakter og mindre “filmstuff”, og etter hva jeg erindrer, så tok vel Taxi 3 veldig av og ble alt for absurd. Jeg er skuffet over at det ikke var flere kjøre-scener, men positivt overrasket over at det absurde ikke eskalerte. Ellers var det meste i filmen kjent og kjært fra de forrige filmene. Politiet var like “smarte” som alltid. De skulle ivareta en “mannevond folkefiende nr 1” i kun kort tid, og handlingen var som den pleier litt frem og tilbake. Han kom seg så klart unna, og … ja, slutten skal jeg ikke røpe.

Det var endel morsomme scener og replikker, og barna til Daniel og Emilien var knyttet til endel av disse. Gøy å se dem så store. Spesielt kul var også scenen der Emilien får bank av kjæresten sin.

Alt i alt vil jeg si det var en bra film. Jeg savnet mer kul bilkjøring, men satt forsåvidt pris på mer filmstuff. En mellomting kunne vært bra. Eller, mer kjøring i tillegg. Jeg stoppet filmen “midt i” for å poppe popcorn, og nesten før jeg var ferdig med skålen var filmen over. Den kunne med fordel vart litt lengre og hatt mer kjøring.