Supermamma!

Poden: Åh, pølse med stappe til middag!

Poden: Mammaaaaa, kan jeg få ketsjup :innsmigrende, for han vet det ikke er ketsjupdag:

Jeg: Nei, jeg synes ikke du skal ha det i dag.

Poden: Jammen, jammen, da smaker det ikke noe godt for meg! :bevreleppe:

Jeg: Det er fordi du skal lære deg å spise maten uten ketsjup, når du blir vant med smaken, så vil det smake godt for deg.

Poden: Jeg VIL ha ketsjup!

Jeg: Nei sa jeg.

Poden: Neivel, da spiser jeg ikke maten! :legger armene i kors og ser snurt ut:

Jeg: Neivel.

Poden: :skyver fatet fra seg på bordet:

Jeg: La det fatet stå der det står. :skyver tallerkenen tilbake:

Poden: :prøver seg igjen:

Jeg: Jeg vil ikke ha denslags med bordet, du kan gå på rommet ditt.

Poden: PØH! Gå på rommet ditt kan du gjøre selv. :setter seg frem og begynner å spise:

4 pølser og tømt rotmos-panne senere:

Jeg: Var det godt?
Poden: Ja, kjempegodt!

To vinnere på en gang. Det er ikke verst.

Jeg er en mamma, og en av kategoriene jeg har i bloggen min heter mammablogg, og skriver jeg om noe annet utenom, eller poster bilder, så handler det ofte om barna det også. Faktisk, så ble denne bloggen gitt til meg i gave fra min mann, med tittelen SUPERMAMMA! Det var en fin gave og en fin tittel, som også har lagt litt føringer på hva jeg har valgt å skrive om her. I USA er “mom-blog” et begrep, men det virker til min store frustrasjon som at det ikke er et begrep her i landet. Og hvertfall ikke på Bloggrevyen.

Når jeg har skrevet et innlegg i bloggen min, og haket av for “mammablogg” og så går inn på bloggrevyen og pinger, så blir jeg møtt med en boks der en skal hake av for kategori. Og vet dere hva? Det finnes ingen kategori som heter mammablogg. :snurt: Jeg må enten trykke på Personlig/Dagbok, eller la den stå som ukategorisert. Jeg føler meg diskriminert. Nemlig. Og oppfordrer selvsagt Bloggrevyen om å skaffe seg den viktige kategorien så snart som mulig for å blidgjøre en arg og stolt mammablogger.

Tenk å være snart to år, og i skogen sammen med venner og brenne bål, spise pølse og kake, og gå på refleksjakt med lommelykt når en skulle vært i seng.

Jeg synes dette var et veldig fint stemningsbilde.

Jeg likte også dette bildet veldig godt:

Den gøyeste og mest populære leken hittil, er en papp-eske fra Ikea. Den har vært flittig brukt fra morgen til kveld siden den ble funnet.

Den kan brukes til å leke borte-tittei, til å tegne i, til å løpe rundt med. Til å klatre inn og ut av. Til å danse med, til å rulle rundt inni, til å sloss om, til å krype med, og til å ligge inni og slappe av når en tror ingen ser en. Lurer på om jeg rett og slett skal kjøpe en Ikea-eske i julegave til tanteungene mine i år. :p

Det er snart jul og bursdager, så siden det er så vanskelig å komme på noe på stående fot når noen spør, så lager jeg heller en liste på nett.

Storebror bruker str  134 i klær.

Lilllebror bruker 92 i klær, og ønsker seg genser med bil på, og ull (spes. stillongs).

Begge ønsker seg traktorer og STORE biler (Bruder og Plasto).

Storebror: Nysgjerrige Nils-romfart, borg (eller lignende til rollespill, trenger ikke være kriging, det er flott om det ikke er det. Han er veldig opptatt av verdensrommet, – og lys i ulike varianter er fortsatt bra (en artig lampe til å ha på rommet sitt kanskje?). Rockegitar, trommesett, stjernekikkert og butikk – kjøpmansdisk.

Lillebror: Noe rollespill-greier til han også på hans nivå (Little People bondegård feks, egentlig alt at Little people-ting!). Sakkosekk (med cars eller olebrum, – ikke skumle motiver). Barnemøbler (Stoler og bord til å tegne ol, lenestoler).  Lekekjøkken og duplotogbane. Gåbil. Ting fra Bånsull-butikken (bankehøne, sånn treleke med biler som renner nedover, – det samme som vi ønsket i fjor).

Ellers, så er jo uteleker til sommeren, telt, og spill greie ting å få (Geni for barn feks. Kunnskaps og lærespill).

Podens rom var ganske bombet i dag, etter å ha hatt besøk flere ganger i løpet av helgen hvor de ikke har ryddet etter seg. Det spøkte for ukepengene hans, for han var ikke interessert i å rydde, han ville bare leke. Så jeg fant ut jeg kunne utfordre ham, og hvertfall få ham i gang. Så da sa jeg: “Jeg lurer på hvor langt vi kommer med å rydde rommet på ti minutter? Skal jeg hente stoppeklokken, og så ser vi? ” Ja, det kunne vi gjøre, og så skulle vi ta biler også.

Som sagt så gjort:

Fra dette:

Til dette :

På ... :tam-ta-tam: 8.43 minutter! Tenk det. Vi brukte ikke fullt ti minutter en gang!

Medmenneskelighet er å ta en venninnes barn med ut på tur, så en sliten mamma får sove.

Det er bare å venne seg til kald vind og regn lille skatt. For mamma har lyst til å flytte til Bergen.

Jeg synes dette ble et knallbra høstregn-bilde av lillebror i hagen i går.  Jeg nå bor på en plass der alle blir oppriktig overrasket og overlumplet når det en skjelden gang begynner å regne eller blåse. Det er ganske behagelig, men behagelig bringer ikke familien nærmere.

Poden har nettopp mistet to tenner. Poden fikk 10 kr på den første tannen, og etter å ha lest i Busters blogg, at tannféens sats der er 80 kr, så fikk poden 20 kr denne runden. :kjempesnill: Ja, det var kanskje litt dumt av meg å lenke her, for nå vil jo poden finne ut av dette så snart han har knekt lesekoden. Det er forresten så utrolig fint med barn som feller tenner. Det er så mye forandring i det. Lille gutten min blir så stor når de små perlene av noen tenner kommer ut, og enda større blir han når det kommer ut store permanente tenner. Det er en spennende prosess. Han ble så stor når lillebror ble født, men den siste tiden har jeg endelig sett hvor liten han egentlig er, og så kommer denne prosessen. Jeg synes det er noe vemodig over alle endringer. Selv om det er bra ting som skjer, og selv om det er naturlig, så betyr det slutten på noe, og det er vemodig. Samtidig som det er spennende og bra.

Men det var skoletannlegen jeg skulle si noe om her:

Vi ankommer tannlegekontoret, og poden blir geleidet inn på røntgenrommet med kommentaren: “Nå skal vi ta bilde av tennene dine, gap opp”. Poden prøver og prøver å lukke igjen munnen og bite på den dingsen, men det er tydelig ubehagelig, så da får han gå inn til tannlegen for å sjekke om det er nødvendig å ta bilde. Tannlegen smiler distre, trekker på seg hansker og jakter på noe samtidig mens hun sier hei. Hun høres veldig overrasket ut over at det var ubehagelig å ta bilde, så jeg kommenterte at det var rart at hun var så overrasket siden hun faktisk jobber med barn, og selv jeg som er voksen har problemer med å tygge over den der bildesaken fordi det er vondt. Men, nei, det var jo bare rart, det skal jo passe i munnen … Så får han beskjed om å sette seg i stolen og gape. Hun pirker litt, spør om det gjør vondt, og sier hun skal pusse. Han blir litt urolig, og jeg må fortelle ham at det ikke er noe verre enn den eletriske tannbørsten hjemme. Så er det ferdig, og kommentaren: “Du vil vel ha deg en ting” følges av at en kasse settes frem. Poden velger seg en ting, så går vi.

Kanskje jeg har for store forventninger til folk, men hva med å hilse ordentlig, skryte av det tannløse smilet, prate litt, vise forståelse for at det ikke er bare-bare å tygge over den der platen som skjærer seg ned i tannkjøttet og kanskje også pirker borti sårt og vondt tannkjøtt der det kommer nye jeksler?  Jeg lurer på om det er sånn man blir av å jobbe offentlig? I det private må man jo nesten være enten ganske hyggelig, eller genialt dyktig for å tiltrekke seg kunder …

Jeg blir glad når noen ser og møter barnet mitt, og jeg blir lei meg når folk ikke gjør det, men allermest, så blir jeg irritert når folk som burde se barnet mitt ikke gjør det.

Dagen i går var en slik dag som jeg vil huske som lykkelig. En lykkelig dag, eller en lykkelig meg på en lykkelig dag. Jeg tror kanskje jeg vil gå så langt som å påstå at hele familien var lykkelig. Varm og lykkelig.
Jeg lå i skyggen i hagen i går på ettermiddagen, og så opp på himmelen og de små hvite mini-bommuls-skyene som hadde forvillet seg inn på den ellers så veldig blå himmelen, kjente på den varme vinden som strøk over den overopphetede kroppen min, og kjente at livet var herlig. Jeg så til siden bort på lillebror som løp naken rundt og lo og var lykkelig og god, og tenkte: Dette er en sånn dag som sitter seg i minnet. Deilige, varme, lekne og lykkelige sommerdager.

Kjærlighet er å glede seg til å lage smoothie, for så å gi den til barna istedet når man oppdager at det var for lite bær igjen i frysen.

Lykke er å lage en smoothie helt til seg selv om kvelden, og ikke være nødt til å dele.

Kjærlighet og lykke er å ha en slik start på dagen:

Der lå jeg og ante fred og ingen fare, og så kommer det et (nakent) menneske stormende inn på soverommet mitt, ser meg, skriker engasjert, stikker fingeren inn på øyet mitt mens han roper: ØYE! Så klatrer han opp i sengen min, skaller til nesen min så den nesten knekker, krøller seg inntil meg, kysser meg på kinnet med kliss våt åpen munn, og ligger seg på rygg og spruter spytt ut over oss begge mens han blåser lyd med tungen.

Livet er herlig.