Her er en fin fin samtale jeg hadde med halvannetåringen for noen dager siden. Jeg synes han var veldig søt og tenker at han allerede nå har avslørt sine diplomatiske sider.
Han har fått arvet en pysjamas med ku på magen.
Jeg: Se, det er en ku på magen din!
Lillebror: BÆ!
Jeg: Nei, kuen sier MØ.
Lillebror: BÆ!
Jeg: MØØØ.
Lillebror: BÆ!
Jeg: MØ!
Lillebror: BØ!
Jeg: 
Jeg funderer på å finne sommerjobb til storebror. Venninnen hans sparer til playstation eller lignende og får penger for å rydde rommet sitt, og det ønsker poden her i huset også å få nå (hvis ikke blir det urettferdig og sånn … ;)). Men, jeg vil ikke gi penger for at han skal rydde sitt eget rom. Det er noen ting man må bidra med i en familie, og det å ta seg av sitt eget rom og lekene som han selv roter utover andre steder i huset synes jeg er et ansvar som man skal ha uavhengig av lønn. Man skal bidra til fellesskapet.
Poden har lyst på sin egen datamaskin, og vi har sett oss ut denne, som koster ca 2.500 kr. Så da er jeg over på ideen å ha en slags sommerjobb til ham. Han har et område som han sliter litt med på skolen (ellers er han veldig flink!), og jeg har tenkt å øve med ham på det litt hver dag i sommer. Det blir nok ikke så populært, men å ha det som en sommerjobb og tjene seg opp penger til sin egen PC må jo være motiverende? Vi tenker også på å gi ham litt ekstraplikter som han kan gjøre når han har lyst og få betaling for (ha det som frivillig istedet for fast slik at han ikke føler det blir et ork). Feks. å gå ut med bosset, eller vaske vasken på badet.
Hovedproblemstillingen nå, er at han er såpass ung som han er, og ikke har noe særlig begrep om penger, og vi ønsker å gi ham litt begrep om penger, og det at man jobber for å tjene penger, og at det kan ta tid å spare, og dersom han velger å bruke deler av pengene på noe annet, så vil det ta lengre tid før han får spart opp til det han vil ha. Og samtidig som han nå skal tjene sine egne penger, så er han så ung at han ikke får disponere dem helt selv, og vi må ha regler for hva han skal bruke dem til. “Oi, penger, da kan jeg kjøpe masse is i sommer. 
” Er en typisk respons, og noe som er uaktuelt. Siden han er så ung, så bestemmer fortsatt vi hvor masse is og godterier han får spise, og vi skal også betale det. Disse pengene er ikke frihet til å komme unna mamma og pappa sine regler, dette har et formål.
Når det gjelder den tanken som jeg har med at man skal bidra til fellesskapet i en familie og at det dermed blir feil å lønne slikt arbeid, så kom mannen min med et godt poeng i går når vi diskuterte temaet. Dette er jo bare et sommerprosjekt, og dersom vi er klar og tydelig på at det har med denne sommerjobben å gjøre og det at han skal lære seg at penger er knyttet til arbeid, og at man må arbeide en stund for å oppnå de tingene en ønsker seg, så vil han skjønne det. Så stor er han. Og så er det jo mulig å fortsette med litt lommepenger senere også dersom det er noe mer han ønsker å spare til. Men, det blir etter en litt annen modell enn det jeg har sett for meg i sommer.
Det jeg ser for meg nå, er å ha feks. en fast ukelønn på feks. 60 kr, for “skolearbeidsommerjobben” som jeg har til ham, og der vurderer jeg ca 1/2 time daglig gjerne fordelt på morgen og kveld alt etter hva han ønsker og hva som fungerer. Og så feks. 10 kr uken for å vaske vasken på badet, 5 kr for å sørge for at klærne ligger i skittentøyskurven, 5 kr for å gå ut med bosset ol. På den måten vil han ha spart opp 750 kr når sommerferien på åtte uker er over. Og det er her vi står litt fast. Jeg synes egentlig at prisene ikke skal være så høye, men samtidig, så har jo sommerjobben hans ikke engang bringt ham halvveis. Mannen mener at siden han ikke har oversikt og begrep om penger, så bare legger vi til halvparten uten at han vet det når han skal kjøpe, mens jeg er mer skeptisk til akkurat det da jeg ønsker jo at han skal lære mer om dette. Mannen mener han er for ung til å skjønne dette med så store penger enda, men jeg er usikker på det, litt av poenget med dette er jo å jobbe for å forstå konseptet penger (men det er fult mulig det bare blir konseptet jobbe og spare som blir lært noe om, jeg er ingen pedagog).
Så her står jeg nå. Han skal få PC til høsten uansett, jeg skal lese med ham i sommer, og han ønsker seg sommerpenger. Kanskje har jeg koblet disse tingene på helt gal måte her. Har du noen meninger?
Ville bare dele dette diktet med dere. Det gir meg så mye.
Jeg har det på kjøleskapet og leser gjennom det hver dag. Det minner meg på hva som er viktig. 
VÅG Å VÆRE
– av Hans Olav MørkVåg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil – gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
Ja, tivoli ble det i dag. Spenningen var til å ta å føle på når vi gikk sammen ned til tivoliet. Turen besto mye i glade utbrudd og dansende gange. For 6 åringen vel å merke.
Tivoliet svarte visst helt til forventningene. Det hadde hoppeslott (som egentlig var en rutsjebane som lignet på et hoppeslott og var ulovlig å hoppe i), de hadde berg og dalbane, karuseller, spøkelseshus og sukkerspinn. Og lykkelige barn. Og engstelige barn. 6 åringen er blitt en skikkelig tøffing og ville gjøre alt som var der. Venninnen hans svarte konsekvent: “Neitakk, det der er ikke noe for meg. Det er for skummelt og for bråkete.” Men, han lot ikke det komme i veien for sin utfoldelse, han kastet seg uredd ut i det alene.
Mens vi var der oppdaget han at karusellene hadde brannslukkingsapparat, og lurte på hvorfor. Jeg svarte at siden karusellene brukte strøm for å bevege seg, så måtte de ha et brannslukningsapparat tilgjengelig fordi det alltid er en potensiell fare for at noe kan ta fyr der det er strøm. Han tenkte seg litt om, og så såg han på meg og sa: “Da er jo tivoli dårlig for miljøet. De bruker opp strømmen til naturen og jorden.”
Det var litt av en kommentar fra en 6 åring. Jeg ble litt svar skyldig, men prøvde å si at det gjorde jo ikke så mye, for de var her jo bare i tre dager. Men det hjalp ikke mye for, sitat 6 åringen: “De reiser jo rundt til nye steder hele tiden og bruker strømmen vår der også.” Noen ganger blir jeg helt satt ut over 6 åringens refleksjonsevne. Han er flink, det skal han ha.
Vi kjøpte sukkerspinn før vi tok fatt på hjemturen, og det var ikke verre enn at han konkluderte med at vi måtte ta ut flere penger og gå på tivoli i morgen også. 
PS: Jeg hadde glemt hvor deilig sukkerspinn er. Luftig lyseblå bløt sødme som smelter på tungen. (Ja, det hadde sett bedre ut med lyserosa i den setningen, men damen i kiosken synes han måtte få blå sukkerspinn fordi han var gutt.)
Engasjement.
Det er spennende å være mamma. Hele tiden lærer jeg noe nytt om menneskets natur, om livet og om relasjoner. Å bli mamma er det største som har hendt meg for å si det veldig klisjefylt. Akkurat nå er det 6 åringens engasjement som fascinerer meg.
Det er så spennende å følge med på ham, og se hvordan hvor han velger å sette inn engasjement spiller en rolle for hvordan han har det. Og så er det veldig spennende å se hva som skjer når engasjementet «ufrivillig» kicker inn og fundere på hvorfor.
6 års alderen er også kalt «lille-tenårene» og ikke uten grunn har jeg erfart. Det siste året har vært en bølgedal uten like, med masse følelser og engasjement rettet i ulike retninger, og eksperimentering med ord og det å utfordre mamma og pappa. «Vil ikke» «Liker ikke» «Det er så kjedelig» og «det er urettferdig» har blitt brukt et titalls ganger om dagen, sammen med disse responsene på grensesetting: «dumming» «hvis jeg må gjøre det /ikke får lov til det, så er du den dummeste i hele huset her!» og ved noen annledninger: «Jeg hater det / deg». Den sistnevnte er veldig kontroversiell, og det kjenner han selv også. Den kommer alltid sammen med et ansiktsuttrykk som jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ta bilde av: En blanding mellom flau og spent på hva reaksjonen min vil bli.
Jeg er ikke blant dem som sier at han ikke får kalle meg dumming eller si slikt til meg. Jeg sier at det er greit at han synes det og at det likevel blir slik jeg har sagt. Når det gjelder «hater deg» utsagnet, så pleier jeg å smile til ham og si «nei, det gjør du ikke», hvorpå han lettet kapitulerer og sier: Nei, det gjør jeg ikke. 
Jeg tror man kommer lengst med å ikke bli sint eller la dem trykke på knapper. Men, selvfølgelig, det er nå, og nå har jeg bare en 6 åring. Kanskje ting ser annerledes ut senere når jeg har større barn, og kanskje det viser seg at det må håndteres annerledes da. Men akkurat nå føler jeg at dette er riktig måte å håndtere dette barnet på.
Men det var engasjementet jeg snakket om. Følelsene våre styrer jo mye engasjementet, og når man har svingende følelser, så har man også svingende engasjement. 6 åringen kan legge kroppen og ansiktet sitt i depressive folder (du vet: skuldrene og armene hengende fremover, triste øyne og munn osv, utrolig hvor kroppslig intelligent de er. De vet instinktivt hva de skal gjøre for å få seg i den tilstanden, og de gjør det for å oppnå noe), og prøve gjennom det å få meg til å ombestemme meg. La meg ta rydding av rommet som et eksempel (nå ble egentlig det kjedelig? Det var jo så kjekt før?). Nei, han orker ikke, det er så vanskelig og slitsomt og mye å ta tak i. Sier han mens han henger med skuldrene og ser skikkelig sliten ut. Dette kan han diskutere på en halvtime, mens han tviholder på den kroppslige tilstanden av sliten. Og så ringer det på døren og VIPS: Der var skuldrene oppe, smilet på plass og guttungen strutter av energi og glede. «Klart jeg vil ut å leke med deg». Og vips, så er engasjementet på plass igjen, og guttungen kan løpe og herje og er ikke det minste sliten. Det samme gjelder lekser. De kan være unnagjort på 5 minutter, og til tross for at han er så sliten og ikke orker, så kan han orke å krangle i en halv time på at han ikke orker å gjøre dem, og så krangle seg gjennom dem. Det må da være lettere å bare gjøre dem.
Noe sier meg at disse observasjonene kan overføres til oss voksne også. Men, der orker jeg ikke gå nå, jeg er visst for sliten. Det som i utgangspunktet fikk meg til å skrive dette innlegget var 6 åringens ufrivillige engasjement i morges. Etter å ha måtte blitt vekket hver morgen i ukevis fordi han er så trøtt om morgenene, så våknet han når det fortsatt var natt, sto opp, og begynte å leke på rommet sitt, og der lekte han til det var morgen. Hvorfor han våknet før han var utsovet? Jo, han var så spent fordi det er tivoli i byen i dag.
Jeg har savnet å blogge, og nå tror jeg at jeg igjen har overskudd til å blogge igjen, så da børster jeg støv av denne, og setter i gang igjen.
En liten oppdatering på livet siden sist:
Storebror koser seg på skolen og kan lese store bokstaver. Han “leser” Donald for store gullmedaljen. Han kan sitte kjempelenge i ro og studere blader og bøker. Forrige helg var vi på besøk hos svigermor og skrøt av at han kunne lese de store bokstavene, og da repliserte hun at han kunne nok endel små også, vi måtte jo tenke på hvor mye han studerte Donaldbladene sine. Vi bare smilte og var overbevist om at; nei, der så han nok bare på tegningene. Dagen etter kommer storebror stormende og hiver seg inn i baksetet på bilen når vi skulle ut å kjøre, og så sier han mens han peker ut vinduet: “GULP! Se, det var mange gule løvetann-blomster på gresset”. Da måte vi bare flire og innse at; jo, han leser nok litt i bladene også. Hvem som sier “GULP” IRL liksom.Storebror er også begynt på fotball, og ser veldig proff ut med fotballsko og leggbeskyttere og lange sokker osv. Jeg er virkelig bøyer-meg-i-støvet- imponert over trenerne deres. Som klarer å håndtere en så stor gruppe med ukonsentrerte 6-7 åringer som aldri har spilt fotball før. De klarer å trekke alle med, og de får øvd seg på dribling og scoring OG ha kamp hver gang, i løpet av en time. Det er rett og slett imponerende. For ikke å snakke om utviklingen. Første gangen løp de fleste bare litt hit og dit, knuffet litt med hverandre, lekte med hverandre, lekte med plastkjeglene som var satt ut for å skille baner (en stor hall med kjempemange som trener på en gang). Og nå, tredje gangen, så følger de fleste med, og skjønner mer regler, og alle ser ut til å ha det gøy! Storebror er blitt veldig stor det siste året, og er fortsatt en snill og grei gutt som liker oppmerksomhet og liker å være morsom. Han trives aller best om han får noen til å le.
Lillebror er også blitt ganske stor. Han går som han aldri skulle gjort noe annet, er med å gå skogsturer med oss, og er en utrolig blid og omgjengelig kar. Våkner og synger og prater og smiler om morgenene, koser seg i barnehagen, og trives godt når det skjer ting rundt ham, men han også finner roen i sofakroken med en bok. Særlig hvis storebror sitter der og leser også. Han er begynt litt å etterligne ord nå, i tillegg til dem han kan fra før (mamma, pappa, bæsj og æsj osv. ). Han er veldig flink til å kommunisere hva han vil, og er en fryd å være sammen med.
Mannen er snart ferdig med skolen som han måtte utsette et år pga min helsetilstand, og jobber i skrivende stund med avslutningsoppgaven. Hva meg angår, så går det fremover. De oppdaget at jeg hadde lav beintetthet og har satt meg på en god dose med kalsium og D-vitamin, og etter dette, så snudde det. Magen min roet seg, og energien min har steget mange hakk. Så nå er jeg sterkere til å trene meg mer opp igjen, og fungerer bedre. Vi går lysere tider i møte nå, og det er så inderlig godt.
Nå har vi sommerferie. Storebror har hatt sin siste dag i barnehagen, og lillebror har vært mange turer sammen med oss til farmor, og synes det er stas å være på reise.
Akkurat nå er ståa slik her i huset:
Her er en aktiv kar som liker å være i bevegelse og finne på noe hele tiden, her er øyeblikkets yndlingsleker:
Leke med ball.
En trelekerangle-sak elsker han å riste på og bite på.
Hoppe i fanget.
Rulle rundt i lekegrinden eller på teppe i hagen.
Prøve å reise seg på alle fire på de to overnevnte plassene.
Borte titt-titt leken er en stor hit som han skratte-ler av.
Se på og prate med storebror er visst fortsatt kjempemorsomt (jeg tror det bare kommer til å nå nye nivåer hele veien).
Leke med en engelsk tøybok som han fikk av farmor som hadde vært på tur. Den kan han ligge å bla i og se på og bite på og kose med (sånne pusete områder som en skal kjenne på) i evigheter.
Storebror gjennomgår de første tenårene som de så passende kaller det. Så her svinger humøret hele tiden, og vi har ikke et eneste kjedelig sekund. Selv om han såklart påstår noe annet. Han er en skikkelig god gutt med stor omsorg og kjærlighet for andre. Han er veldig morsom, og elsker å få andre til å le, og det er helt utrolig hvilken kreativitet gutten er i besittelse av!
På vei hjem fra ferietur hos farmor kom disse gullkornene fra ham: (Det første han sa når han kom ut på motorveien var forresten: Fillern, vi har ikke tv hjemme, da blir det ingen barnetv. :humre: ) Håndbrekk er bare tull og tøys og fins bare i eventyrene (jada, han dikter sin egen virkelighet om ordentlige ting slik vi forklarer tull og tøys for ham). Når vi kom til fergen bøyet han seg bort til lillebroren og puttet smokken i munnen på ham mens han sa: Jeg elsker deg lillebror og vil ikke at du skal grine. :rørt: Den siste delen av kjøreturen ble viet til lastebilsjåførers kompetanse ifht trafikkregler. Og dessuten, hvis noen lurer, så er det visst slik at dersom vi sender kakao opp til kalde solen etter den har snudd, så slutter det å snø. Nemlig.
Podens mormor har KOLS, og er innimellom innlagt på sykehus, og hun røyker.
I ettermiddag ringte hun for å si at hun var kommet hjem igjen (og jeg hadde ikke sagt til poden at hun hadde vært på sykehuset igjen, for han bekymrer seg, og synes det er så leit at mormor røyker, og vi har hatt mange samtaler om dette hvor jeg har prøvd så godt jeg kan å forklare at ikke alle er sterke nok til å klare å slutte selv om de blir syke av det osv.), i allefall, så ringte hun i kveld og poden tok telefonen.
Poden: Hvorfor har du vært på sykehuset IGJEN!?
Mormor: Jeg har vært syk.
Poden: Hvorfor klarer du ikke slutte å røyke?
Mormor: aner ikke hva hun svarte
Poden: Mamma sier man må være sterk for å slutte å røyke.
Mormor: aner fortsatt ikke hva hun svarte
Poden: Skal du slutte å røyke nå da?
Mormor: svarer noe svevende som hun pleier
Poden: Mormor, hva blir det til, skal du slutte nå eller? :streng:
Mormor: Ja, jeg skal prøve så godt jeg kan.
Poden: Fint, du må være sterk!
Da har Storebror gått i barnehagetoget på 17.mai for siste gang. Neste år er det skolen han går med. Jøye meg, tiden går fort. Han er en artig liten energibunt om dagene. Han løper rundt og spinner på gulvet, og er helt i hundre. Alt, og da mener jeg ALT diskuteres og skal has en forklaring på. Henger han i gardinen og jeg sier slutt med det, så fortsetter han å henge mens han spør: “Hvorfor det?”
Lillebror er 4.5 måneder, og ligger å snur seg fra side til side, roterer rundt sin egen akse, og spiser seg rød på hendene og vil smake på alt. Han er fortsatt blid som en sol, sover godt og prater mye og høyt.
Til natten i kveld avsluttet jeg sangstunden (som etter podens ønske alltid skal bestå av “Alle Killebukkene”, “Ro, ro, ro din båt” og “Lucia”) med “Kjære Gud jeg har det godt”. Så folder vi hendene på slutten og takker Gud for alt som er godt i livet vårt, og spesielle ting vi er glade for at har hendt i løpet av dagen.
Når jeg skal til å gå ut av rommet sier Storebror at jeg må vente litt, han skal si noe til Gud. Så folder han hendene sine, og synger: Det var en gris som spiste is, er det ikke rart? Er det ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror det ikke før jeg får se det! Så avslutter han med å smile stort og si: Nå har jeg sunget en sang til Gud, og kanskje han begynner å synge på den også. Og så kanskje fiolinenglene spiller med!