Supermamma!

Nå har Lillebror vært hos oss i nesten tre måneder, og familien begynner å falle litt på plass i forhold til hverandre. Lillebror har vist seg å være en herlig, rolig, blid og skjønn person. Han sover godt, spiser godt, bæsjer godt (hvilken forelder er ikke overlykkelig over det faktum), og er blid og god. De siste dagene er han blitt ivrig på å skulle sette seg opp. Ikke at han klarer det, eller er i stand til det på noe vis, men han tar i og prøver å sitte seg opp sit-ups veien. Nnnnngh, nnnnngh, sier han mens han tar i så han blir rød i toppen. Så beklager han sin nød etterpå med klagende lyder før han igjen prøver på nytt. Lykken er stor dersom han får litt hjelp. Men det kan vi jo ikke gjøre for ofte.

I morges la jeg ham ned ved siden av meg når han hadde fått frokost og lå og pratet med ham fra hodeputen. Det er ikke måte på hvor mye han har å fortelle innimellom. Men så ble han sliten av å prate og snudde seg bort, slik babyer gjør når de er slitne, så da sank øyenlokkene mine igjen. Og når jeg åpent dem igjen etter å ha hatt en liten dupp, så lå han der ved siden av meg og pludret og beundret hendene sine. Og foldet dem og tok dem fra hverandre og gjentok dette noen ganger. Han har altså i dag på palmelørdag oppdaget hendene sine! Jeg beundret hendene hans med ham, og han pludret lykkelig tilbake og var tydelig stolt.

Ja, for at han reagerer på skryt, det er det ikke tvil om. Han responderer utrolig godt på det vi sier. Her for noen dager siden lå han i sengen vår og snudde seg rundt fra rygg til mage, hvorpå jeg overrasket som jeg var brøt ut i spontan og hemningsløs skryt. Da strålte han opp og forsøkte å komme seg rundt til rygg igjen. Og når jeg heiet ham frem og oppmuntret, så ble han enda ivrigere. Litt verre var det den gangen pappan tok ham på badet etter noe som virket som en seriøs bæsjeseanse, og utbrøt: Var dette alt? Når det kun var et bremsespor i bleien. Lillebrors spontane reaksjon var da å gå fra smil til furteleppe.
Det er deilig at han responderer så godt, og gøy å være i samspill med en så liten og ny person. Jeg gleder meg til hver dag sammen med den lille flotte personen. Til å se hva nytt dagen bringer. Det ser ut til at det er en tann på vei også nå. Det som egentlig er aller kjekkest av alt, det er å se lillebror og storebror sammen. Lillebror er sin større bror sin største beundrer. Han smiler og sjarmerer og prater og ser helt henført ut når de er sammen. Det varmer et mammahjerte å se hvor glade de er i hverandre. For beundringen går begge veier. Storebror elsker å prate med ham, og stryker på ham og susser på ham og klemmer og koser og sier han er søt og skjønn og slikt.

Min egen lille lykkeboble. Det er godt å ha slike kulisser rundt meg når kroppen min streiker og jeg er syk.

Det er godt og vondt å være nybakt mamma. Det er etterrier, såre og sprengte bryster, avbrutt søvn, og det er lykke. Masse morskjærlighet og lykke.
Stolthet over bæsj som blir fast, myk stemme og dempet sang. Alt blir så vakkert, og små ting blir store. Verden blir satt på hodet en stund, og man lever i en deilig liten boble av lykke og søvnmangel. Jeg er tilstede og nyter øyeblikket, trutmunnen, søkingen, de søte knitrelydene, den søte lukten, den myke huden og og det herlige myke silkehodet, og kjenner en intens lykke skylle gjennom meg over vakre små fyrstikkfingre, og deilig liten trutmunn.

Gud hvor jeg er lykkelig.

Storebror er fem år nå. Han er opptatt av rettferdighet, og er snar ute med å erklære at noe er urettferdig dersom vi sier nei til noe, eller er så syndige at vi setter noen grenser. Det hjelper heller ikke å forklare konseptet med rettferdighet og urettferdighet, for alt som ikke går i hans favør er urettferdig må vite.

Storebror er den perfekte storebror. Han elsker lillebror, stryker på ham, klemmer ham, sitter å ser henført på ham, og forteller hvor nydelig han synes han er. Første dagen på sykehuset satt han å stirret henført på de små skjønne fyrstikkfingrene som grep ham rundt hånden, og sa helt av seg selv; Mamma, jeg synes hendene hans er nydeligt. :smelt:

Det er stort å ha blitt storebror, og det er en stor omveltning for hele familien vår. Søærlig for storebror som har vært alene med oss i fem år. Så han har et ekstra behov for å bli sett, og hørt. Alt er så veldig veldig veldig veldig veldig, veldig om dagene. Han blir så veldig lei seg som helt opp til solen dersom han ikke får det som han vil. Og dessuten, så er det så kaldt ute, – ja like veldig veldig veldig kaldt som helt opp til solen. Han er veldig skjønn, og veldig slitsom om dagene, for alt skal diskuteres, og munnen går i ett, og å høre på beskjeder eller være i ro, – vel det hører bare ikke sammen med alderen.

Vi har endel gullkorn om dagene også. Det er mye godt som blir sagt av en femåring.Her kommer en liten dialog fra en tidlig morgenstund der pappa har stått opp med poden, og poden driver å hopper og kaver i sengen vår der jeg liksom skal ligge å sove mer siden pappa`n “tok skiftet”.

Jeg: Poden, når jeg står opp med deg, så er du på kjøkkenet med meg, og lar pappa få sove. Hvorfor er du ikke oppe med pappa nå slik at jeg kan få sove også?

Poden: :tenker: Mamma, det var et godt spørsmål … :ser på meg med et uskyldig tenkende og søtt uttrykk:

Poden snakket med mormor på telefonen, og når hun spurte hva han skulle gjøre nå, så svarte han: Nå etterpå skal vi banke opp kommode.

Det er enn sånn ting vi har her i huset skjønner dere, hver torsdag banker vi opp kommoder. Fin måte å få ut aggresjon på. (For dem som skjønte like lite som mormor: Vi skulle bygge en kommode, og poden skulle få banke.)

Torsdag morgen våknet jeg og lurte på om jeg lakk fostervann. Jeg gikk til legen, som målte BT som var steget (har hatt lavt BT hele svangerskapet, og nå hadde det normalisert seg). Jeg frøs og hakket tenner og var ganske tufs. Hun ønsket å sende meg med ambulanse til føden (den er halvannen time unna der vi bor), men jeg ønsket å kjøre selv (ja, at mannen kjørte meg altså), så vi dro innover.

Vel inne på føden med registreringer på fikk jeg vite det var fostervann og at de skulle overføre meg til en fødestue og så ville jeg bli satt i gang dagen etter dersom jeg ikke hadde startet med rier selv. Jeg fikk en runde med modningsakupunktur, så reiste vi på senteret for å kjøpe babyseng og stellebord og diverse andre babyting som man trenger.

Jeg våknet om natten og hadde litt mensmurringer og var veldig rastløs og var våken noen timer, så sovnet jeg igjen. Klokken tolv sjekket de meg til moden med halvannen cm, så de flyttet meg inn på en fødestue (hadde miljøstue først), og satt drypp på meg med laveste styrke. Det frembringte sammentrekninger som etter en stund roet litt ned, og dryppet ble satt et hakk opp. I tretiden begynte det å gjøre mer vondt. Så gikk fostervannet med et knepp en gang etter dette når jeg reiste meg for å gå på do.

Riene tok seg godt opp, og gikk over til stormrier og de skrudde av dryppet. Da endret riene karakter, og ble mer effektive. Jeg ble sjekket til 5 cm.

Jordmoren som kom på kveldsvakt hadde tre fødestuer å ta seg av når hun kom, og løp videre for å sjekke de andre, hun kom inn igjen litt før halv fem, da kjente jeg nedpress, men ikke pressrier. Hun var ikke før gått ut døren igjen før jeg ba HP om å ringe på, for nå kjentes det virkelig ut som pressriene begynte å nærme seg. Klokken ti over halv fem begynte pressriene, og klokken ti på fem var ungen ute og oppe på magen min.

Gutt
3120g
48cm

Jeg prøvde lystgass, og var overrasket over at det “virket” for jeg har bare hørt folk har klaget på det og sagt det ikke hjalp, og at de ble kvalm og svimmel og kastet opp av det, og at de hvertfall ikke ble noe lystig av den. Jeg ble ganske salig jeg. Den hjalp ikke noe på smertene egentlig, men den hjalp på min mestring av smertene. Jeg fikk hvile i de korte pausene i mellom riene istedet for å være fortvilet over de små pausene og tempoet.

Jordmoren var akkurat en mennesketype som passet perfekt til mitt behov, og mannen min var helt fantastisk. Han var tilstede hele tiden, og snakket meg gjennom riene, og oppmuntret og fikk meg til å le innimellom, og masserte meg masse.

Nå er vi hjemme og koser oss virkelig. Lillebror er en rolig baby. Han sover godt, spiser godt og er bare gò.

Nå er det ikke lenge igjen. Spenningen sitrer i meg etter å treffet dette nye mennesket som jeg har båret inni meg i snart ni måneder.
Det er så spennende å ha et helt menneske inni magen, som dytter, og sparker og hikker og stryker og kommuniserer gjennom magen. Han presser seg ut i hendene til pappan når han kommer med sine varme gode hender, og leker med innsiden av hendene hans. Når jeg har hendene på magen min, så kommer han ofte ut på en måte som gjør at jeg kan “massere” ham på ryggen.
Gleder meg til å møte ham. Vi dytter litt på hverandre babyen og jeg. Han dulter litt og jeg dulter litt frem og tilbake. Også har han skjønt at når jeg sier au og dytter på en spesiell måte, da må han flytte litt på seg. Det er veldig fint, spesielt og egentlig helt absurd å ha et lite menneske som lever inni meg (- og kommer ut så perfekt og ferdig). Et stort under, som jeg føler meg veldig priveligert og heldig som får oppleve.

Å være syk og gravid er ingen spøk, men jeg har jobbet mye med å prøve å holde fokuset på det som er positivt, og prøvd å akseptere alt jeg ikke kan gjøre uten å stresse, men ta hensyn til kroppens krav og hvilt uendelig mye. Det ser ut som jeg har gjort en god jobb, for kroppen min er mye bedre enn jeg fryktet (og enn forrige graviditet), og babyen vokser og trives. Han ligger i øvre sjikt av normalområdet, og jeg er veldig fornøyd.

Nå nærmer det seg mer og mer. Jeg får kynnere som blir sterkere og hele kroppen forbereder seg til fødselen, og jeg prøver å ha tillit til at kroppen min vil klare denne jobben helt fint selv om jeg er syk og redd det ikke skal gå. Jeg gleder meg til å få det overstått og møte babyen. Plagene hopper vi elegant over i denne omgang.

Snart, snart …

Så har det store underet skjedd igjen. Jeg har en liten leieboer i magen. Det er like forunderlig denne gangen som forrige gang. At det er mulig å ha et annet vesen inni magen. Så naturlig sier mange, så forunderlig og rart sier jeg.

Jeg har det mye bedre denne gangen enn sist. Jeg har mye fri mellom kvalmebølgene, og er stort sett fornøyd selv om det er tøft å være gravid med fibromyalgi. Det som forundrer meg mest er at jeg allerede nå,- i 24 uke kan oppfatte at dette lille mennesket som bor inni meg har en helt annen personlighet enn poden. Poden var en strekker. Han beveget seg stort sett rolig (så lenge jeg ikke spiste sukker), mens han her er en skikkelig aktiv liten. På ultralyden spant han fort rundt, og han stupte til og med kråke på direkten. Det ble det et veldig stilig bilde av. Jeg føler han har litt av podens ro og strekking også i seg, bare mer aktiv. Jeg gleder meg sånn til å bli kjent med ham.

I denne tiden, så går tankene stadig tilbake til tiden da jeg gikk gravid med poden, og fødsel og barseltiden etterpå. Sammenligner, og gleder meg over det som er bedre, og blir litt vedmodig med tanke på at poden ikke lengre er min lille baby, men faktisk blir skolegutt til høsten. Stor gutt har han blitt, og han gleder seg til å bli storebror. Han skal lære babyen alle lekene han kan.

Poden blir større og større. Helt utrolig hvilken fart han vokser i, og hvilken kognitiv utvikling som foregår. Barns logikk er bare herlig. For noen dager siden satt vi å spiste, også begynte jeg å tenke på poden som har slått seg sånn på bacon om dagene. Pappan får aldri ha baconet sitt i fred. “Kansje vi kan lage fleskepannekaker til middag en dag”, sa jeg. Hva er det? Sa poden. Det er pannekaker med bacon i sa jeg. Og da kom det så fint fra han: Å jaaaa! :lys oppspillt stemme og klapper i hendene: Det er det BESTE vi aldri har hatt!

Det var jo på en måte både riktig og godt ressonert.

Ung kjærlighet er heller ikke noe å kimse av. Poden har en bestevenninne. De henger sammen hele tiden i barnehagen, og er på besøk til hverandre hver dag i helgene. Det er det første de begynner å snakke om når de står opp om morgenen, om de kan få besøke hverandre. Nå i helgen skulle venninnen hans på fjelltur med foreldrene på formiddagen, så vi kunne ikke dra opp på besøk før på ettermiddagen. Og da var den en liten som ble ulykkelig. Han kjeftet og smellte, og gikk inn på rommet, smellte igjen døren, hev seg ned i sakkosekken, og satte i å hylgrine og var nesten helt utrøstelig. Helt frem til en annen venninne kom å ringte på. Da var det ut å leke i hagen og livet var greit igjen.

Jammen ikke lett å være en liten pode på 4 år skjønner jeg.

Under ett minutt tok det poden å omgjøre rommet sitt slik:

Og stuen slik:

Men rydde? Det var han ikke interresert i.

Nei, så absolutt ikke. Men der var mamman uenig. Man kan ikke lempe ting utover på en sånn måte, og så påstå at man ikke er interressert i å rydde. Gjør man noe slikt, så må man ha fryktelig lyst til å rydde nemlig. For selv om det tok under ett minutt å slenge alt utover, – så tok opprydningen MYE lengre tid.

Forhåpentligvis skulle han lære av denne episoden. Men i dagene som har fulgt, så har poden fortsatt med sin glede over å lempe ting utover. Bare ikke i like stor skala. Nå er det mindre ting som får gjennomgå. Så litt lærdom må da ha gått inn, selv om det var pappan som var så snill å rydde legoen for ham.

I dag har han katet ting på gulvet med vilje mens han ser oss utfordrende i øynene. Herlig fasinerende og slitsom trass, og veldig tydelig testing av grenser. Som blir møtt med veldig tydelige svar. Han må selv plukke oppigjen med en gang, og han må selv gå i bosset mens vi følger med for å kaste ting som bør havne i spannet.

Heffalump-kosebamsen er hans trofaste følgesvenn, og den har fått gjennomgå de siste dagene. Han slenger den rundt seg etter snabelen, og kaster den fra seg. Når vi sier han ikke må gjøre slikt inne, protesterer han høylydt med å si at heffalumpen LIKER å hoppe! Så det så! (Never mind alt som er knuselig liksom).
I kveld når han var puttet i seng og jeg skulle si god natt til ham, så kom det jeg lenge har ventet på. Den store bestillingen over alle bestillinger! Han komenterte at vi ikke hadde fått bilder inn i høydemåleren hans, og det måtte vi jo bare ha. Babybilder og stor-gutt-bilder. Ja, også kansje en baby til? Kan vi det mamma? Kan du lage en baby så jeg blir storebror? Ja, også må det være en jente hvisker han fortrolig inn i øret mitt mens han plasserer et smellkyss på kinnet mitt.

Nydelige gode gutten min!

Trassen får hele tiden nye fascinerende uttrykk.

Ved to års alder, så var poden veldig frustrert de gangene han var veldig trøtt, og vi enten 1. satt grenser og sa nei til noe han hadde lyst til, eller 2. han ikke klarte å kommunisere det han ønsket. Det var en litt søt frustrasjon, og han lot oss trøste.

Ved tre års alder, så gav det seg et litt annet uttrykk, da ble han mest sur når vi satt grenser for hva han fikk lov å gjøre. Raseriet var fascinerende, og det var ikke alltid så mye vi kunne gjøre. Trøste fikk vi ikke lov til, så det eneste vi kunne gjøre var å observere det lilla hylende vesenet vi hadde i hus, og passe på at an ikke skadet ting og seg selv når han hadde anfall.

Rundt fire års alder er liksom alt annerledes. Poden kan snakke skikkelig, og vi diskuterer på et høyt saklig nivå i stedet for at han ligger seg ned og hyler i en halv time, nå blir han sur for at vi sitter grenser (aner jeg en rød tråd?), og tramper av gårde etter å ha slengt ut av seg en lang tirade om hva han synes om saken: ”Dumming!” sa han og trampet inn på rommet og slengte igjen døren. Så gikk det en stund, så tramper han tilbake, sa det samme, og trampet inn igjen på rommet mens døren igjen gav gjenklang i leiligheten.

Nå er ”koffor deeeet?” alderen kommet. Så nå er på en måte trassen gått over til en slags terror.

Poden: ”Mammaaaaaa, kan jeg få peanøttsmør på skjei?”
Mamma: Nei vennen min, det er snart middag.
Poden: Koffor deeeeet?
Mamma: hvis du spiser peanøttmør før maten, så spiser du ikke opp maten din.
Poden: Koffor deeet?
Mamma: Fordi du fyller opp magen med peanøttsmør.
Poden: Jammen eg har jo lyst pao!!!!
Mamma: Det hjelper ikke.
Poden JOOOOOOOO!!!!!
Mamma: Nei.
Poden: Pappa har sagt det! (trassig påståelig ansiktsuttrykk)
Mamma: Nei det har han ikke.
Poden: Joho! Han sa det i gåÅår!
Mamma: Det hjelper ikke, du får ikke før du har spist middag.
Poden: Joho!
Mamma: (stille)
Poden (høyere) JOHOOO!!
Mamma: Nei.
Poden: (skriker) JOHOOOOOOOO!!!!
Mamma: Du skal få ETTER middag har jeg jo sagt.
Poden: Eg vil ha no! Og pappa har sagt det!
Mamma: Pappa, har du sagt det?
Pappa: Nei, har nok ikke det.
Poden: Johoooo!!

Noen andre som er ør i hodet? Jeg blir hverfall det av å stå midt oppi dette gjennom hele dager.

Jeg leste en plass for en tid tilbake at en gjennomsnittlig 4 åring sier spørsmålet ”Hvorfor det” gjennomsnittlig fire hundre ganger på en dag. Og sånn kjennes det jammen ut også. Enkelte dager er det omtrent det eneste som kommer ut munnen hans.
Det at de er vitebegjærlige og søker kunnskap og ønsker å lære er jo sjarmerende og flott i utgangspunktet. Problemet er bare at spørsmålene blir så enkle at de rett og slett blir for vanskelige for en stakkars mamma. Noen ganger så står jeg igjen med intet annet svar enn: ”Fordi det er sånn vel”.

Og jeg som gledet meg til å være den allvitende kunnskapsrike mammaen som med stor tålmodighet og innsikt veileder og deler av min livsvisdom, som gir barnet en perfekt ballast til å ta fatt på livet sitt med. Så ender jeg opp med en hel haug med svar som sier ”vet ikke” og ”fordi”.

Sånn kan det gå, men dette er jo bare 4 års stadiet, det blir jo bedre. Gleder meg til han blir 5 jeg. (Gjett hva jeg sa når han var ett to og tre da)

Dette var min morsdagspresang. En mammablog.

Tenker de blir imponert i barnehagen når de spør poden hva han gav mamma til morsdagen og svaret blir Blogg.