Supermamma!

Så hva er vel mer passende enn en ønskeliste? 

I år er det store hobbyåret. Jeg ønsker meg masse hobbyting. Enklest av alt, så ønsker jeg meg gavekort på bikuben. Det er den billigste butikken.

Øverst på ønskelisten troner en Silhoettemaskin.

Bøker: Barn i balanse. Av Fedon Lindberg og Merete Hansen Møllerud.
Og kokebøker med tema: Gluten og melkefri bakst, og rene kokebøker for kjøtttypene jeg kan spise (Kalkun, lam og fisk).
Bok om scrapbooking som har fine moderne teknikker og er laget nylig, helst ikke eldre enn 2006.

Abonnement på Foreldre og Barn.

Gavekort på hudpleie.

Blomster: Jeg blir veldig glad for orkidé.

Lärabar i forskjellige smaker.

Hobbyting jeg ønsker meg:

Embossingpistol (varmeverktøy til embossing, den billigste jeg har sett er på Binders.).

Skapell, skjæreunderlag, stempelunderlag, stempelrens.

Stempler:

Bathing baby,

Little Dress Up Girl,

Little Athelete,

Baby in daiper,

Natural strenght,

Beautiful fairies,

Vi har bestemt oss for å flytte hjem til Bergen igjen, og siden jeg synes det var lurt å la barna få gå ut året i skole og barnehage slik at de fikk en naturlig avslutning der, så blir det flytting siste helgen i desember. Nå som desember er kommet og jeg har et lass med gaver jeg ikke har fått kjøpt og julen nærmer seg med stormskritt og flyttingen står på, så spør jeg jo selvsagt meg selv om hvem som med vettet i behold finner på å flytte siste helgen før jul. Og om man finner på det med vettet i behold, så kan man jo spørre seg om man faktisk kan komme seg gjennom det med vettet i behold.

Her skulle jeg skrevet et flott sitat om venner og sånn, men jeg kommer ikke på de jeg tenkte på, så da får jeg nøye meg med å bare fortelle det jeg skulle fortelle, og det er at det er så godt å ha gode venner! Midt i denne flytteprosessen i den mest travle helgen i året for de fleste mennesker, så finnes det flotte sjeler i Bergen som stiller opp og hjelper med å flytte inn, og her vi bor nå, så finnes det veldig flotte mennesker som jeg setter veldig stor pris på, som faktisk både har hjelpt til med å få ting avgårde, OG har stelt i stand avskjedsfest for oss i dag.

Og om dere leser her: Tusen takk! Jeg setter stor pris på det, og er både rørt og glad!

Stor juleklem fra flytteklare meg på puter på kjøkkengulvet.

PS; om noen lurer på hva bildet skal være, så er det et lite utsnitt av gulvet når lillebror klarte å sende alle perlene utover gulvet for tredje gang i flytteprosessen, samt at det er jo et ordtak som sier noe om venner som er perler eller noe, så det virket passende. :nemlig:

En fin sang, og noen ord om hvor jeg er akkurat nå.

Denne sangen får meg alltid til å bli vemodig, og tenke tilbake til en tid der den gav meg inspirasjon til å bryte ut av et forhold som ikke var bra.

Den gangen var jeg så ung, og hadde så mange drømmer for fremtiden og ønsker for livet mitt. Nå er det gått ca 10 år, og verden ser på mange måter ut slik jeg ønsket det, og på mange måter helt annerledes ut. Jeg har fått bygget livet mitt på de grunnverdiene jeg har, og jeg er skikkelig stolt av den flotte familien vi har bygget oss. Men, siden jeg ble syk, så har jeg stresset med alle målene jeg hadde for fremtiden ang. bolig og karriere, og fritidssysler, og sosialt, som jeg ikke har kunnet oppfylle, – til nå hvertfall.

Nå har jeg gitt slipp. Akkurat nå klarer jeg kunsstykket å være tilstede i nuet. Jeg skyver ikke unna ubehaget, og jeg ser meg selv og livet mitt i øynene. Jeg ser at det går rette veien, og jeg liker det jeg ser. Men jeg har ingen mål. Det gjør at det blir litt ekstra vemodig å høre den fine sangen om drømmer og mål, men det gjør meg også hoppende glad, fordi jeg vet at så snart jeg er klar for det, så vil det komme nye målsettinger til meg, som er riktige for meg og for den jeg er nå.

Jeg er en mamma, og en av kategoriene jeg har i bloggen min heter mammablogg, og skriver jeg om noe annet utenom, eller poster bilder, så handler det ofte om barna det også. Faktisk, så ble denne bloggen gitt til meg i gave fra min mann, med tittelen SUPERMAMMA! Det var en fin gave og en fin tittel, som også har lagt litt føringer på hva jeg har valgt å skrive om her. I USA er “mom-blog” et begrep, men det virker til min store frustrasjon som at det ikke er et begrep her i landet. Og hvertfall ikke på Bloggrevyen.

Når jeg har skrevet et innlegg i bloggen min, og haket av for “mammablogg” og så går inn på bloggrevyen og pinger, så blir jeg møtt med en boks der en skal hake av for kategori. Og vet dere hva? Det finnes ingen kategori som heter mammablogg. :snurt: Jeg må enten trykke på Personlig/Dagbok, eller la den stå som ukategorisert. Jeg føler meg diskriminert. Nemlig. Og oppfordrer selvsagt Bloggrevyen om å skaffe seg den viktige kategorien så snart som mulig for å blidgjøre en arg og stolt mammablogger.

Jeg tror egentlig at jeg har hver enkelt årstid som yndlingsårstid, – sånn akkurat når den er der. Jeg er så glad i vinteren, når den kommer på ordentlig og viser seg på sitt beste. Når den hvite sneen og frostrosene glitrer i en distansert og lav sol. Når frostrøyken omhyller oss når vi puster, og det knirker under skoene når vi går i kram snø.

Men så blir jeg lei av kulde, av våte sko og unger, av skare, slaps og glatte veier, og begynner å glede meg over våren. Våren er den vakreste! Da smelter snøen, og det visne gule gresset må vike for grønne spirer. Det kommer grønne skudd på trærne og snøklokkene og krokusene titter frem, og søte gåsunger strekker seg mot den lyseblå himmelen. Det sildrer og klukker i bekker, og fuglene begynner å synge i lien. Alt våkner til liv etter vinterdvalen og det er umulig å ikke bli revet med av den berusende livsgleden.

Så blir jeg blir lei av kalde morgener og lengter etter å kunne gå på terassen om morgenen i shorts og nyte varmen. Og plutselig er solen kommet mye nærmere jorden, og sommeren kommet. Da er det varme, lys og glede. For hvem er ikke glad når solen kommer? Høytrykket gir høytrykk innvendig også tror jeg. Batteriene blir ladet med lys, varme og masse D-vitaminer til vinteren. Det er døsige deilige dager med bading, lette klær, strandmat, grilling, frukt og is. Sommeren viser jorden i all sin prakt. Alt er grønt, og det bugner av blomster i alle slags farger og fasonger, og det summer av insekter og det yrer av liv over alt. Selv menneskene kommer ut og yrer istedet for å gjemme seg inne slik de gjør om vinteren.

Og så kommer høsten. Delige vakre høsten. Med sine sterke vakre farger, med blåbær og høsting av frukter og grønnsaker, med klarere luft, med kjøligere luft, og deilige fjellturer. Nå er det høst, og akkurat nå elsker jeg høsten. Akkurat som jeg nettopp elsket sommeren. Men alt til sin tid, og nå er det tid for å elske høsten. Vakre flotte høsten.

Jeg plukket opp en idé i samtale med en jeg kjenner som har vært deprimert, som hadde fått et tips i fra en annen igjen (neida, dette er ikke en historie om venninnen til fetteren til kusinen til  osv..), om å tenke tanken helt ut. Det utsagnet fascinerte meg ganske mye, og i det siste har jeg fundert litt på akkurat dette med å tenke tanken helt ut. Jeg har observert at jeg ofte stopper tankene før de får komme helt ut. Noe av det er en automatisk prosess med å kverke de negative tankene før de kommer, og noe er en bevisst prosess der jeg stopper meg selv, og forteller meg selv at jeg må tenke positivt. For man må jo tenkte positivt for å ha det bra, ikke sant?

Men, å tenke positivt, det er vel nesten som å tisse på seg når en fryser. Ok, ikke fullt så ille, det er jo faktisk godt for noe med positive tanker, men det har egentlig ikke større effekt enn mitt nevnte eksempel. Kanskje det hjelper der og da. Men videre hjelper det ikke, for man har ikke luket bort noe. Jeg har forresten en god historie om meg og min hang til å tenke positivt. Under fødselen med sistemann, så husker jeg at jeg lå og presset og det gjorde så innigranskauen vondt, og hørte meg selv banne så det sang, og så stoppet jeg meg selv og sa: “Nei, jeg må ikke banne nå, jeg må tenke positivt. Jeg må tenke fred, ro, harmoni og kjærlighet og sånn.” Jordmoren repliserte med en gang: “Drit i fred harmoni og kjærlighet, du føder, du har lov til å banne!” :humre:

Et annet bilde på hvor lite virksomt det er i lengden å krampaktig tenke positivt, er glasur-metaforen min. Hvor god den er vet jeg ikke men jeg føler selv at den beskriver det ganske godt. Noen ganger så blir det som å jobbe hardt med å smøre en fin-fin glasur på noe som ikke er så fint, – i håp om at det skal bli bedre. Men det blir jo ikke bedre, og det som er under kommer jo ut gjennom den fine glasuren. Joda, kanskje det blander seg litt glasur med det som er under, men det tar det ikke bort. Og da er det jo naturlig å stille seg selv spørsmålte om hvordan vi da tar det bort? Jeg mener løsningen er  å slippe det helt frem i lyset, for man vet jo at troll sprekker i sollys, og at mørke dystre ting blekes i dagslys.

Så nå har jeg valgt å prøve å tenke tanken helt ut. Jeg gir meg selv lov til å forfølge tankene som kommer. Jeg lytter til meg selv og det som kommer frem. Det forteller meg historien om hvorfor jeg har det som jeg har det. Tenk alle de årene jeg har holdt meg for ørene og nektet å høre på meg selv, og prøvd å skape meg en annen virkelighet enn det som var. Prøvd å kontrollere meg selv, fremfor å elske og lytte og samarbeide med meg selv. Nå er jeg endelig på rett spor. Jeg lytter, jeg elsker og jeg har omsorg og medlidenhet med meg selv, og jeg dytter ikke bort det jeg ikke liker. Jeg er meg, med hele historien min, og alle mine sider, og det aksepterer jeg, og merker litt etter litt hvordan vonde ting gir slipp og blekner.

En annen fin ting jeg har observert i denne prosessen, er at følelser passerer når jeg ikke prøver å dytte dem bort. Den motstanden mot følelsene fører jo bare til at jeg holder mer fast på den, og da faktisk må kjenne mer på det ubehagelige jeg har motstand mot. Og det er jo helt meningsløst, fordi det er helt mot sin hensikt. Så nå er jeg i gang med det vågestykket. Jeg våger, og jeg er modig.  – Om jeg skal si det selv.

Da har vi vært på ferie på et Thon hotell og i Tusenfryd med ungene. Det var en kjekk opplevelse. Vi ringte på forhånd og spurte om det var mulig å få naturlig glutenfritt brød til frokosten, og det skulle de forsøke å ordne, så de brukte en halv dag på å styre med å få tak i semper grønn mix, og fikset det. Så jeg fikk varmt glutenfritt brød til frokosten hver morgen. Skikkelig deilig og super service! Ungene hadde egen barnebuffet, men de spiste heller fra den store buffeten.  Man måtte betale for internett-tilgang, men dersom man var medlem var det gratis, så da var det bare å melde seg inn da. Det var helt super service der! Ungene hadde egen innsjekking, og fikk overraskelse/gave, og skattejakt på rommet. Når de fant skatten skulle de få en overraskelse i resepsjonen, og det var en is.

Ungene koste seg veldig på hotellopphold, men det ble minimalt med søvn, for det hadde de ikke tid til. Det førte til at de var rimelig trøtte når vi var i Tusenfryd, men de hadde det kjekt lell. Lillebror hadde masse å gjøre der. Det var lekeplasser og karuseller som han kunne ta, og masse å se på. Storebror kunne gjøre veldig masse, men fikk ikke tatt noen av de store berg og dalbanene som han hadde tenkt, for han mistet helt piffen etter en tur inn i viking-grotten. Den var virkelig skummel. Vi var heldig med været, så vi hadde stålende sol og varme den dagen. Jeg smurte begge ungene med solkrem, men glemte meg selv og ble ganske rød. Jeg fant ingen mat jeg kunne spise der inne. Jeg trodde kanskje jeg kunne spise noen av salatene, men alle var ferdiglaget og med pasta. Man kommer langt med penanøtter og is, men neste gang jeg skal i en park, så tror jeg at jeg tar med meg niste i en thermo-veske. (Dvs stopper innom en Menybutikk og plukker med en salat. Problemet er vel bare at det ikke er fryseboks på hotellet til kjøleelementene, men jeg tror jeg vil gå for en hytte neste gang. )

Jeg har kommet over noe revolusjonerende som fyller meg med håp! Det innebærer noe så spennende som hårmineralanalyse og en mulig kur for sykdom. Men, for å forklare, så må jeg vel starte med begynnelsen først.

For å være helt ærlig, så har jeg kjempet for å holde redselen på avstand siden jeg fikk diagnosen osteoporose. Jeg er 30 år, småbarnsmamma og har osteoporose. Hvor mye vil det påvirke hverdagen min og fremtiden, hva kan jeg gjøre? Er det en risikosport å løfte halvannetåringen opp? (Det er visst det om jeg gjør det for brått.) Og kan jeg ikke herje med 6 åringen lengre? Mange spørsmål og mye redsler, og få svar. Som dere så i mitt forrige innlegg om temaet, så fikk jeg ikke så mye svar eller håp fra spesialisten når jeg var der heller. Ingen medisiner før jeg knekker noe, og jeg vil jo ikke knekke noe, det er jo det jeg vil unngå for alt i verden.

Jeg har fått Calsigram Forte av legen, men etter å ha lest litt rundt, så har jeg kommet frem til min egen sammensetning. CF inneholdt riktignok det rette D-vitaminet, men hadde den billigste og dårligste kalsiumkilden; Kalsiumkarbonat, og det er kalsiumcitrat som har best biotilgjengelighet har jeg lest meg frem til. Som følge av det kastet jeg D-vitamindråpene som er innkjøpt til minsten, for det var D2 (ergokalsiferol), og også den typen som er forbundet med forgiftninger, og gått til innkjøp av D3. I tillegg har jeg kjøpt K2 vitamin som skal være beinoppbyggende, og kalsium og magnesiumtilskudd (magnesium er visst båten som tar kalsiumet inn i beinet) med calsiumcitrat, samt multivitamin fra Solaray (fordi det er jo så viktig med så mange andre vitaminer, og alt virker i samspill med hverandre).

Så da har jeg gjort det jeg kan, og der sto jeg når jeg gikk til spesialisten for å få mer informasjon, og fikk egentlig bare vite at alt så håpløst ut. Ikke noen kjekk situasjon å være i. Så daget etter at jeg gråt meg i søvn, så kom jeg over denne artikkelen i mat og helse. Der står det om hårmineralanalyse, og et pasientkasus som ble frisk av osteoporose:

Sylvia forteller
En hårmineranalyse ble redningen for meg. Jeg som trodde at det var et «must» for meg å spise kalsium. Håranalysen viste imidlertid at jeg hadde altfor mye kalk i kroppen. Om morgenen når jeg skulle ut av senga følte jeg meg som en nittiåring. Jeg måtte nærmest brekke meg opp for å komme i gang. I dag føler jeg meg myk som en ungdom igjen. Da jeg tok en ny beinskjørhets prøve fant de ikke antydning til osteoporose mer. Ganske utrolig spør du meg!

Dette er jo rett og slett revolusjonerende! Jeg leste videre om Grethe Wauer Eriksen som var intervjuet (googlet), og jeg leste mange andre artikler, og så at hun mente osteoporose er en reversibel sykdom. Det er jo virkelig revolusjonerende og oppløftende etter å ha vært i kontakt med skolemedisinen som er veldig deterministiske, og mener det kun går an å vedlikeholde og det er neste umulig å bygge opp  og at det bare går nedover etter 25-30 årsalderen (uten dyre medisiner til ca 80.000 kr kuren som man kun får dekket under visse forutsetninger).

Så nå er dette håpet mitt og halmstrået jeg klamrer meg til. I følge de litt mer alternative kretser, så finnes det flere typer osteoporose, og at det kan skyldes ulike ubalanser i mineralstatusen. Noen ganger kan det skyldes for lite magnesium og noen ganger for mye/lite kobber, og ofte sammen med mange andre ubalanser. Jeg vil så gjerne bli frisk, så dette skal jeg nå forsøke. Så nå gjenstår det å klippe 250 mg hår og sende inn. For dem som vil lese mer om hårmineralanalyser, så står det om det i lenken til mat og helse lengre oppe.

Jeg har håp.

Det var jeg utsatt for i går. Ene venninnen min giftet seg, og etter middagen fortalte viseverten (som kalte seg selv kjømeister, hva nå enn det ordet opprinner fra) en historie som fikk meg til å hikste av latter så jeg hadde bølger av gåsehud over hele kroppen, måtte knipe igjen så jeg ikke tisset på meg, og tårene haglet. Jeg overdriver ikke en gang. Det var nesten fælt, det var som å bli kitlet mentalt og det aldri stoppet, det var en historie som bokstavelig talt var hysterisk morsom. Jeg skal ikke gjenta den her, for det aner meg at den ikke gjør seg like godt på papir som muntlig. Det er noe med å ta de rette pausene, og illustrere med kroppsspråk, mimikk og toneleie.

Bryllupet var veldig koselig, og brudeparet vakre. Vielsen var overraskende kristelig, og festen var akkurat så koselig som jeg hadde forventet. Vi fikk høre morsomme og rørende taler, fikk et bedre innblikk i begges familier og øvrige venner, og masse god mat (og drikke). Brudgommen klarte forøvrig å ta gull når han hoppet etter Wirkola . Han er den første jeg har hørt etter kronprinsens tale til MM for noen år siden som har klart å si noe enda mer romantisk (enn “jeg elsker deg” foran alle sammen, som ble en vanlig forekomst i brylluper etter dette), jeg var virkelig rørt til tårer. Flotte familier og flotte mennesker.

Festen hadde uheldigvis en lei slutt for min del. Jeg oppdaget at det ikke er så lurt å tenke: “jippi den gikk på” og så gå med kjolen når man holdt pusten for å få glidelåsen igjen. Lite O2 i tillegg til mangel på middagshvilen min og en mens som løsnet på kvelden var ingen god kombinasjon. Resultatet var en hodepine av en annen verden, kvalme og menssmerter. Etter å ha satt ute i bilen i nesten to timer (musikken dunket sånn inne) og nistirret på en busk som blåste i vinden og ventet på at paraceten skulle virke og kvalmen gi seg gav jeg opp, og bad mannen om å hente bruden ut så jeg kunne si hadet. Vi fikk med oss nattmat og kjørte hjem.

Selv om vi ikke fikk med oss slutten, så fikk vi med oss det beste og viktigste: Vielsen, maten, talene og bryllupsvalsen (og en dans med min elskede, jeg elsker å danse!) . Og ikke minst: ukontrollerbar latter. Det er det mange år siden jeg har opplevd.

Det å ha en velferdsstat har sine fordeler, og det har sine bakdeler.

Jeg er uendelig takknemlig for velferdsmodellen vi har her i Norge, og jeg sitter stor pris på både de universelle og spesifikke/behovsprøvde velferdsgodene jeg drar nytte av i hverdagen. Jeg kan nevne gratis lege til barna mine, frikort-tak på legebesøk, blå resepter, barnetrygd, osv. De godene som er universelle er veldig veldig gode, og veldig mye bedre enn de fleste andre steder i verden. Vi kan diskutere opp og ned i mente hvor mye vi skal være solidariske, og hvilke velferdsgoder som er ok. Er det best for alle grupper at vi har kontantstøtte, bør vi behovsprøve barnetrygden, osv. Det er spennende og viktige debatter, for samfunnet er hele tiden i utvikling og vi må følge med tiden, og følge med på hvordan de ulike tingene virker inn på samfunnet som helhet. Det er viktige og riktige diskusjoner å ta, men ikke det jeg skal ta for meg i kveld.

Det som opptar meg i kveld er de spesielle og behovsprøvde velferdsgodene. Her er det utrolig mange lover og kriterier. Og der det er lover og kriterier, så er det mye som kan huskes på og mye som kan utelates, og mye politikk. Og akkurat i kveld, så føles det som det er mest politikk og det å spare penger som er saken. For jeg står midt oppe i noe, og her tenker man ikke forebygging overhodet, men kun penger. Jeg er 30 år, jeg har osteoporose, og jeg ønsker å få behandling med benoppbyggende medisin. Men, saken er den, at for å kunne få det på blå resept, så må jeg først ha brukket noe. Det må først bli så ille at man brekker noe, slik at man kan bruke masse penger på brannslukkingsarbeide. Hva med å se an alderen i vurderingen. Innse at jeg har så veldig mange år igjen der jeg kan være yrkesaktiv, at om man bygger opp benmassen min nå, så kanskje jeg kan være frisk lengre, være lengre i arbeid og være mindre syk, og på den måten ikke bare ikke koste helsevesenet så mye, men også bidra til velferdskassa. Slik reglene er nå, så må man ikke bare ha en beintetthet på et visst nivå, men man må i tillegg knekke noe. Hvis ikke koster medisineringen pasienten 80.000 kr per kur.

En annen regel som jeg også har nevnt tidligere er grunnstønad ved cøliaki. Man må ha påvist cøliaki gjennom tarmbiopsi, ellers får man ikke stønad. Og det har ikke hjelpt om man er barn, eller blir kjempesyk, man må spise seg syk over en lengre periode for å få tatt prøven, og skulle prøven mot formodning ikke vise noe, at det er en annen diagnose som er problemet med gluten/hveteinntaket, så er man ikke verdig mottaker og får ikke stønad (selv om man blir veldig syk ved inntak). Jeg har nå hørt og sett at man kan få klinisk påvist hveteintoleranse også og at det i noen tilfeller godkjennes av NAV, og det gleder meg. Jeg håper alle leger og NAV-ansatte som spesielt jobber med små barn blir oppdatert på dette.

Og jeg håper på en endring av loven ang. osteoporose som også åpner for forebygging hos unge mennesker med lav beintetthet. Det er rart med det. Man ser ting så klart og mener så mye når man står midt oppe i det selv og føler det på kroppen. Det er mange enkeltskjebner bak enhver politisk avgjørelse.