Supermamma!

Å kommunisere er ikke det letteste vi gjør her i verden. Vi sender ut et budskap som er farget av vår virkelighetsoppfatning, til et annet menneske som skal ta det inn gjennom sin persepsjon,- som er et filter av den personens virkelighetsoppfatning, holdninger, verdier, kunnskap og ikke minst øyeblikkets sinnstemning og humør. I tillegg finnes det yttre støy som kan forkludre budskapet på veien. Egentlig et stor under at vi når hverandre i det hele tatt.For vi sitter på hver vår side, med hver vår historie og virkelighetsoppfatning og hver vår persepsjon og tolking av ord og verden og prøver å nå frem til hverandre.

I tillegg, så har vi våre egne triggerpunkter og redsler. Mange holder inne med ting de mener og brenner for, av redsel for å ikke bli likt. Og det er her jeg synes det er så viktig å tørre likevel. Jeg liker mye bedre et menneske som jeg virkelig MØTER, som jeg kanskje kan bli sint på, som jeg kanskje kan være syngende uenig med, men som er ekte. For det er først når man er ekte og ærlig at vi virkelig når hverandre. Når vi er uærlige, holder ting tilbake og lar oss styre av redsel for å ikke bli likt, -så kunne møtet like gjerne ikke eksistert. Det betyr ingenting, for vi når hverandre ikke, vi har ikke nådd inn og berørt hverandre.

En annen bakdel med det å ikke dele av seg selv, er at om noen skulle like det bildet vi presenterer av oss selv av redsel for å ikke bli likt, så teller jo det ikke likevel, for det er jo egentlig ikke oss, men et bilde av oss som ikke er ekte. Ingen komplimenter vil nå inn til oss, for “vi vet bedre”. Han tar feil, om hun bare hadde visst … Vi ugyldiggjør komplimenter og gode ord som andre har om oss når vi ikke er oss selv og det er bildet vi presenterer som får tilbakemelding.

Nå mener jeg ikke at man skal gå rundt og dele for mye og ikke beskytte seg selv der en bør. Men, i de forholdene man ønsker å ta vare på. Med endel familie og med venner en bryr seg om, så mener jeg det er veldig viktig. Egentlig så synes jeg det er viktig uansett. La oss si du har en venn som du bryr deg om og ønsker å være sammen med, og vedkommende hele tiden nedprioriterer deg og velger andre å være sammen med og utsetter avtaler hele tiden,og når du spør, så er alt helt i orden ingenting galt. Er det ikke mye mer fair å si: Sorry, jeg synes ikke vi klaffer så godt sammen lengre. Da vet begge hva en har å forholde seg til og man fortsetter ikke å såre hverandre og presse hverandre.

Dette bringer meg over på ærlighet. hva er egentlig ærlighet? Jeg har hatt mange diskusjoner på det temaet. En vanlig missoppfatning er at det å være helt ærlig er å bøtte ut av seg alt det negative man tenker. Men, det er ikke ærlig, det er ufint. Om noen spør deg om den nye buksen deres er fin, så er det ærlig å svare at den ikke er helt din smak, og det er ufint å skjelle ut vedkommende for å ha en så utrolig meningsløs smak at man ikke bare kjøper en bukse som er styggere enn fanden selv, men også som er så til de grader ukledelig for får henne til å ligne en blanding mellom en avdanket hore og en flodhest. Man kan fint ha slike tanker i hodet sitt og svare ærlig: Ikke det beste jeg har sett deg i. Eller: Ikke helt min stil, hvorfor liker du den?

Det er mulig jeg er naiv. Jeg tenker ikke slike slemme tanker, så det faller meg ikke inn at det kan være et problem. Men, dersom det er slik en tenker og det er en del av den personen, så vil jeg mye heller vite det, og vite hvor jeg har den personen. Heller en ubehøvlet person som jeg vet hvor jeg har, enn en uærlig løgner som tenker stygge tanker, klistrer på seg et smil og sier fine ting.

Livets minner består ikke i dager, men i øyeblikk. Om sommeren er det mye rundt oss som trigger gode minner. Solen som varmer oss, vinden som stryker på huden, deilige lukter av syrinblomster i hagen, grilllukt fra naboen, nyklippet gress, lukten av fjære og saltvann, og følelsen av å gå barfot i gresset. Masse deilige små øyeblikk som har påvirket oss nok til at det blir minner som sitter fast i nervesystemet vårt. Og så vekkes det til live igjen av lyder, lukter og følelser.

Jeg liker sommerens minner best av alt, for der er så mange gode minner fra late varme, avslappende, morsomme og betydningsfulle dager og mennesker om sommeren. Livet leves til det fulle. Man er mer aktiv, mer sosial og mer tilstede og nyter dagene og omgivelsene.

Om jeg lukker øynene og tenker sommer, så ser jeg for meg en skogssti, jeg kjenner lukten av oppvarmet skogsbunn, ser maurene som piler frem og tilbake, hører suset fra biler i det fjerne, og en ful som synger høyt og iherdig like i nærheten (og hunden vi hadde når jeg var liten som kommer travende med logrende hale og full av liv og glede).

Jeg ser for meg en kai fylt med barn og ungdommer som støyende plasker uti vannet mens måkene skriker i det fjerne.

Jeg lukter grillmat og utespising med masse deilig salat og glade mennesker samlet. Jeg kjenner døsigheten i kroppen mens jeg strekker meg ut på en solseng eller håndkle på stranden og ser på alle menneskene rundt meg som også steker seg og samler d-vitaminer til vinteren igjen. Jeg hører tøffende motor, bøgeskvulp, måkeskrik, og kjenner følelsen av å sitte med beina utfor kanten på båten mens vi kjører og bli skikkelig iskald etter å ha vært overopphetet og gått langt (vi satt i en båt som ble slepet). Og jeg kjenner lukten av sommer-regn, deilig friskt rensende sommer-regn som begynner forsiktig med få spredte dråper på lys tørr asfalt og sprer deilige lukter, før himmelen åpner alle sluser og det bøtter ned med varme store dråper.

Og ikke minst, så får jeg vann i munnen med tanke på alle de deilige friske og saftige jordbærene og nektarinene, og melonene og morellene som finnes om sommeren.

Ingenting er bedre enn sommeren. Og JA, man skal være ute når det er fint vær. Tenk å gå glipp av alt dette gode.

Jeg er så dårlig på avskjeder. Det betyr at noe kommer til å endre seg og at jeg må gi slipp, og for en kontrollfreak som meg, så kan det være en utfordring ja. Eller, en eks-kontrollfreak. Jeg jobber med saken.

Uansett, så kom jeg over et dikt i dag, som jeg synes beskriver den andre siden av det som er vanskelig med avskjeder: Det vemodige og triste, tomheten som blir igjen når noe tar slutt.

There is a line from Verlaine I`ll never now recall,

There is a street nearby from which my footsteps are barred,

There is a mirror that has looked its last on my face

There is a door I have closed for the final time.

Amongst the books in my libary (I can see them now),

There are some I will never open again.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men disse ordene treffer meg midt i sorgen og vemodigheten over ting som avsluttes og kapitler i livet som går over. Jeg får bilder i hodet mitt fra steder jeg har vært og mennesker jeg har møtt, som nå bare er historie og minner. Jeg kan ikke gjenskape det om jeg vil. Barndomsvenninner er voksne, og selv om vi er de samme, så er vi også annerledes. Vi kan aldri være 16 år og fnisete nyforelsket uten ansvar og med verden og livet forran oss igjen. Og skulle vi oppsøke gamle trakter igjen, så vil det aldri bli det samme igjen, for alt er annerledes. Menneskene eldre, livssituasjoner er nye, noen har flyttet, noen nye kommet til, kulturen er i endring, mennesker er i endring, ja, alt er annerledes. Selv trærne er høyere. Kanskje tistlene vokser de samme plassene, og det er jo nostalgisk nok i seg selv. Men ikke nok.

Ja, jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og jeg holder fast på gleden over nye kapitler som ligger uåpnet foran meg, og forventninger om nye gode opplevelser og relasjoner. Jeg klarer å holde fokuset der, men akkurat i det øyeblikket jeg må gi slipp, så stritter alt i mot meg, og det er så uendelig trist, og noen ganger minnes jeg denne trishteten. Som når jeg leste dette diktet.

Jeg sitter og funderer litt i kveld. I hele dag har jeg smattet på utsagnet: «The past does not equal the future». Fortiden predikerer ikke fremtiden. Jeg skrev det selv i en mail til noen i dag, og så har det på en måte bare hengt ved meg. Dette er en missforståelse som er veldig vanlig å ha. At siden noe har skjedd oss før, så er det sansynlig at det skjer igjen. Men, det eneste som egentlig sansyniggjør at det skjer igjen er jo fokuset vårt. Fordi vi er redde for at det skal skje igjen, så ser hjernen vår etter tegn som kan bekrefte det vi ser etter. For det vi tror, avgjør hva vi ser. Alt som når inn til oss skal først gjennom filteret som persepsjonen vår er. Og hva som slipper inn der, det avhenger av humøret vi er i, hvilken historie vi har med oss, hva vi forventer, og andre ting i omgivelsene som kan forstyrre.

Kjernen i det hele er at vi kan påvirke veldig mye av hvordan vi har det og hva vi opplever gjennom fokuset vårt. Dersom jeg feks. gruer meg til å gå på en fest, fordi det var så mange fulle folk på fest sist gang, så vil hjernen min på denne festen som jeg gruet meg til lete etter tegn som kan støtte min oppfatning, og jeg vil også være mer var på tegn og mer på vakt ifht alkoholinntak og små tegn på at folk er fulle osv. Og dersom man ser for seg hodene våre og øynene som et kamera, og spiller av det igjen når man kommer hjem, så har man jo sett og opplevd det man hadde fokus på, som var disse tingene som vi ikke ville oppleve. Da må vi velge et annet fokus, og prøve å møte situasjonen med en annen forventning. Feks. bestemme seg for at; På denne festen kommer det til å være mange glade og hyggelige mennesker. Og når man ser etter det, så er det det man fokuserer på, og det filmen i hodet vil bestå av som «grunnsteming».

Vi har bestemt oss for å bli boende her vi bor nå ett år til, og jeg har gruet meg til vinteren igjen, fordi den forrige vinteren var så fæl. Men nå skal jeg skifte fokus, for jeg VET at fortiden ikke predikerer fremtiden. Jeg vet at jeg er friskere enn jeg var, at jeg kan gjøre flere ting og være mer aktiv, og jeg vet at dersom jeg er innstilt på at dette siste året her vi bor nå før vi flytter tilbake til hjembyen vår skal bli et godt år fylt med gode opplevelser, så har jeg et veldig mye bedre utgangspunkt å gå etter enn i motsatt fall, som jo er ganske deprimerende.

Dette kommer til å gå fint.

Dagbladet har i dag en artikkel/leserinnlegg angående årets lønnsoppgjør, og det faktum at trygden henger etter, og er den siste til å bli oppjustert selv om levekostnadene øker. Jeg fulgte også bloggene som det var lenket til under, og fant på Vampus sin side en holdning angående velferdsstaten som overrasket meg veldig, og egentlig fikk meg til å håpe det var mangel på kunnskap og ikke holdninger som var grunnlaget. Jeg har kanskje levd i et veldig ensidig miljø, med masse venstefolk rundt meg, både gjennom utdanningen jeg har valgt, og omgangskretsen jeg har tiltrukket meg. Like barn leker best heter det.

Solidaritet er et nøkkelord i utdannelsen jeg har tatt, og det er også noe som ligger natulig i meg, sammen med min evne til empati. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan mene at vi ikke skal ta vare på hverandre, og at de sterkeste og heldigst stilte ikke skal ta vare på dem som er svakere og mindre heldig stilt. I mine øyne har vi som er heldig stilte et ansvar for å ta vare på dem som ikke er det. Klart man kan argumentere for hardt arbeid og stor innsats og at det ikke har kommet gratis. Men det er ikke relevant, for poenget er jo ikke at noen ikke gidder å gjøre den innsatsen, men at man kanskje har jobbet et langt liv i et lavlønnsyrke og kanskje vokst opp i en tid der man som kvinne skulle være hjemmeværende, og endt opp som minstepensjonist. Eller, at man har vært utsatt for en ulykke som setter en ut av spill, eller at en har en medfødt sykdom. Man kan jo ikke bare tenke synd for dem?

Det er jo selvsagt en diskusjon angående hvor grensen skal gå mellom at trygd er et attraktivt valg og det at det er akkurat hva man trenger til det nødvendigste til livsopphold. Teoretikerne står da på hver sin tue og mener på den ene siden at mennesket er lat fra naturen av og alltid vil velge trygd og å ikke arbeide om de kan velge, og på andre siden, står dem som mener at mennesket ikke er lat, men liker å være produktive og å bidra til samfunnet og være i aktivitet og derfor er det også unødvendig å ligge grensen så lavt, for det rammer bare mennesker som allerede har det vanskelig og vondt.

Jeg er enig med sistnevnte teoretiker, og jeg er overbevist om at dem som er trygdede har det vondt og vanskelig, og at det er tull å gjøre det vanskeligere gjennom å gi så lite penger at det såvidt strekker til. Og jeg mener også at det er en selvfølge at de skal få lov til å delta i samfunsdebatter om hvordan vi skal ha det her i landet og si i fra om skjevheter.

Selvfølgelig skal dem som er trygdede også få si sin mening uten å få beskjed om at de ikke har noe de skulle ha sagt fordi de ikke arbeider og dermed ikke får lønn. Stiger prisene i samfunnet men ikke trygden, så er det jo i aller høyeste grad et relevant problem.

Forbrukerportalen konkluderer med at Meny er kjeden som har best utvalg av glutenfrie matvarer. Tett fulgt av ICA. Dem som har dårligst utvalg er Rema og Kiwi.

De med det dårligste utvalget er Rema og Kiwi. Verst er Rema som kun kan tilby lys og grov melblanding og kakemiks. Kiwi er litt bedre med lys melblanding, samt mandelterte og havregryn. Men det er ikke særlig enkelt å leve på et så lite utvalg, og Anne synes det er skuffende lite.

Hvis du skulle bli rammet av cøliaki burde du definitivt bo på et sted med en ICA- eller Meny-butikk. ICA kan tilby mange forskjellige melmiks, to typer knekkebrød, müsli, flatbrød, pizza- og pannekakemiks, maisbrød, vaffel- og kakemiks, havregryn, makaroni og diverse kjeks. Man kan også få kjøpt fint og grovt brød frosset

1 av 200 nordmenn har cøliaki. I Norge er glutenfrie produkter dyre, og man kan søke om å få grunnstønad fra NAV. Men bare dersom en har tatt biopsi fra tarmen og fått sykdommen bekreftet. Dersom man har sluttet med gluten på eget initiativ og selv om en har bedring av det, så må en spise seg syk igjen for å ta biopsi dersom man vil ha grunnstønad. Min mening er at Sverige sin modell er mye bedre. De vurderer ikke hvem som er verdige og uverdige i forhold til å få støtte. Man må ikke spise seg syk for å få støtte, og man kan få billigere produkter dersom man av en annen grunn enn cøliaki ikke kan spise gluten. De subsidierer produktene slik at de blir billigere i butikkene i stedet for.

Nå kan det jo argumenteres for at det er jo ikke bare de glutenfrie produktene i seg selv som er fordyrende ifht. et slikt kosthold, men det at en må lage all maten fra bunnen av. Og det er jo et godt poeng. Men jeg er ikke verre på det, enn at jeg synes staten kan dele opp, og subsidiere glutenfrie produkter så de blir billigere i butikken, OG at man fortsatt kan søke grunnstønad dersom det er nødvendig. Hvordan folk spiser og hva de tåler er jo varierende.

Mer informasjon om cøliaki finner du på Norsk Cøliakiforenings sider.

Jeg våkner midt i en drøm. Storebror kysser meg hadet og drar på skolen.
Jeg strekker meg litt, sammen med lillebror som også nettopp våknet.
Mann som farer rundt som en vind.
Lillebror blir levert til barnehagen, blid og fornøyd.
Tilbake.
Baconlukt sprer seg i hele huset, vips, et brett med omelett og juice i fanget i sengen.
Han har spist mens han laget frokost til meg.
Dusjen renner i rommet ved siden av mens jeg nyter deilig varm myk omelett og iskald juice. Luksus.
Dusjen stopper, naken mann på soverommet.
Kler på seg i full fart, kysser meg, og drar avgårde til sitt.
Her sitter jeg igjen og nyter lukten av manne-dusjsåpen, og nyter resten av frokosten, og den deilige følelsen av en veldig rolig morgen.

Tusen takk flotte mannen min. Jeg elsker deg!

Nå er våren her.
Solen er begynt å varme, og snøen smelter sakte bort. April er kommet med sine lunefulle skifter, og været skifter mellom varmende sol, regn og snø i løpet av en halv time. Og jeg er begynt å våkne igjen etter vinterdvalen. Hvert år er det det samme. Det er som om kroppen min og følelsene våkner sammen med naturen. Jeg blir yr av glede for hvert lille vårtegn. For hver pjusken grå pusekatt på seljen, for hver krokus som titter frem med skarpe farger. Det er så godt å se folk bevege seg mer ute igjen, gå turer og bevege seg fritt i stedet for å haste fort fra sted til sted med anspent gange mens de skutter seg mot kulden.

Jeg fylles av en gammel utforsker og opplevelsestrang hver vår. Jeg drømmer om å føle meg ung igjen, danse halve natten, og gå hjem når solen står opp. Gå barfot i duggvått gress på såre føtter som har danset hele kvelden. Oppleve vennskap og livsglede. Husker alltid på Elisabeth Andreassen som synger Jeg vil danse mot vår når det våres.

Jeg vil danse mot vår. Gjennom regnbuens glans, ser jeg himmel og hav Smelte sammen i soloppgang. Og mens tankene flyr, våkner sanser til liv. Og jorden nynner sin egen sang. Refr: Jeg vil danse mot vår,kjenne hud møte hud, Være ung i et nyfødt år. Kjenne liv i min kropp, fra en sol som står opp, Være ung, jeg vil danse mot vår. I en blomstrende eng, vil jeg vandre av sted, Og la sansene finne veg. Jeg har vårkjolen på, vinden stryker meg nå. Jeg byr deg en vals: Kom og dans med meg.
Jeg vil danse…

Trenger vi en kvinnedag i dagens samfunn? Gå i tog og gratulere hverandre?

Jeg tenker at det handler om så veldig mye mer enn å gratulere hverandre med dagen. Jeg mener det handler om å gjøre en markering, og sette søkelyset på noe som trenger en spotlight, og å sette i gang diskusjoner som kan være viktige for å endre holdninger i samfunnet. For det er de tunge strukturene som henger igjen i tenkemåte som er den tunge ryggsekken som gjør at endringer går så sakte. Det tar lang tid å endre et samfunn.

Å gå i tog er en måte å få oppmerksomhet på, å diskutere er også en måte å markere og få oppmerksomhet på. Vi setter søkelyset på noe som er viktig å reflektere over. Jeg går ikke i tog, men jeg synes det er viktig å diskutere med folk, å få folk til å tenke, og på den måten være med på å prege tenkemåter i samfunnet.
Så lenge ingen tar noe synlig standpunkt i samfunnet, så blir ting mer akseptert og utbredt.

Jeg beundrer kvinner som Shabana Rehnan som modig går ut og rører ved de mest tabu emner angående kvinnesak i kulturen hun kommer fra, og hun gjør det “hver dag”, – ære være henne for det! Hun gjør en viktig jobb (selv om jeg kansje ikke alltid er enig med fremgangsmåtene), og det synes jeg vi godt kan hjelpe litt til med ved å sette fokuset der en dag i året.

Det finnes mange grunner til at vi fortsatt trenger kvinnedagen.
Vi norske kvinner har det godt i verdensmålestokk, og vi er en minoritet. Det finnes kvinner i verden som har det så vondt at vi ikke kan forestille oss det engang. Undertrykkelse, vold, ære, og omskjæring er begreper som er mer enn sterke nok til å forsvare en kvinnedag. Vi må stå sammen som medsøstere og brødre (ja, veldig mange menn er feminister også, og det er vel ikke så rart, det handler jo om menneskeverd) og vise solidaritet, og vise at vi bryr oss og tar et standpunkt mot alle overgrep som blir begått.

Hva er en feminist?
Å være feminist er ikke et skjellsord, å være rødstrømpe er ikke et skjellsord. Det er noe å være stolt over. De fleste mennesker ser for seg en venstreradikal ottar-militant når de hører ordet, men det finnes så mange former for feminisme, og jeg mener det overordnede bør være at man kjemper for kvinners rettigheter/muligheter og verdi.

Alle ekstremister ødelegger for de andre. Og sånn er det med feminismen også. Ikke alle klarer å finne en gylden middelveg, og enkelte søker rigide løsninger. Likestilling er et begrep jeg tror mange har fått i vrangstrupen. Nettopp fordi i kjølvannet av det begrepet så har det fulgt kjønnskvoteringer og full deling av oppgaver og lignende andre tiltak. Jeg synes begrepet likestilling burde byttes ut med likeverd. Det er likeverd og like rettigheter som er sakens kjerne.

Vi må strebe mot å få et verdenssamfunn der mannens ære ikke er avhengig av en undertrykt kuet kvinne, der alle innser at det å omskjære et pikebarn med et rustent barberblad ikke er bra, der det i alle land og samfunnslag er forbudt å skade et annet individ av noen grunn, og der kvinner og menn har like muligheter og retter.

Og den siste setningen synes jeg er veldig viktig. At kvinner og menn har like muligheter og rettigheter. Det betyr at kvinneundertrykkelse i aller høyeste grad går utover menn også som ikke får oppleve gleden over å leve likeverdig sammen med en kvinne. Og jeg synes også det er så viktig med at det er mulighetene som skal ligge til rette og ikke en tvangshette som skal gjøre oss kjønnsløse. Der må få være rom til at vi er forskjellige, det er ikke noe poeng i å få mest mulig menn inn i omsorgsyrker, eller kvinnelige ledere i næringslivet. Poenget bør ligge i likeverdet, som gjør at mulighetene ligger til rette for at de som ønsker det skal kunne gjøre det.

Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg er for likeverd, men ikke likestilling for enhver pris, og at vi skal begynne å verdsette både kvinnelige egenskaper så vel som mannlige i samfunnet. Jeg synes også det er på tide at vi i dette gode molbolandet vårt begynner å sette pris på alt vi har oppnådd, og at kjønnene slutter å kjempe mot hverandre, men innser at vi er mennesker som faktisk er på samme lag. Menn og kvinner er ikke like, la oss feire og verdsette og glede oss over forskjellene! La begge sider ha lik verdi er min bønn i dag.

Ja-takk. Et glass å holde fast i er veldig kjekt.

I sosiale settinger (fester), der man ikke har møtt folk før, så er jeg overlykkelig for en velkomstdrink. Det er en viss trygghet i det å ha noe å holde fast til i møte med fremmede. Noe å fylle eventuell stillhet med dersom man skulle gå tom for noe å snakke om. Enten ved å nippe til glasset og se rolig og sofistikert ut mens hjernen jobber på høygir. Nesten som en and som ser ut som den er roen selv der den sklir rolig bortover vannflaten mens beina egentlig jobber febrilsk på underflaten. Eller ved å tømme glasset for å få et påskudd til å gå å hente mer dersom den febrilske hjerneaktiviteten ikke fører til flere emner.

Det er bare sånn det er. Noen mennesker har man lett for å snakke med, og vi befinner oss på samme bølgefrekvens som dem med en gang. Mens andre går samtalen trått som sirup. Det har vel med både kjemi og interesser å gjøre. I alle fall, så finner jeg stor glede i velkomstdrinkens alibi til å kunne slippe unna på en verdig måte dersom nødvendig. Dessuten, en velkomstdrink løsner jo også litt på både snakketøyet og stemningen. Og etter en stund (ja, litt utpå natten da), så er det stort sett ingen som bryr seg om hvem som sier hva, da er alle like morsomme og taletrengte.

Ville egentlig ingen vei med dette, bare en liten hyllest til velkomstdrinkens genialitet.