Supermamma!

Døden og livet. To motsetninger som er avhengig av hverandre for å eksistere. Alt her i verden består av dikotomier. Uten en motsetning, ingen eksistens.

Så mange mennesker er for redde til å våge å leve, og lar seg styre av redsler og begrensninger. Meg selv inkludert. Enda jeg tror fullt og fast på at det ikke finnes noen grenser, og har ”what your mind kan consieve, you have the abillity to achieve” som yndlingssitat.
Det finnes ingen grenser. Likevel, så sitter jeg her med en kropp som ikke følger med meg, og en helse som svikter. Det er litt ironisk egentlig, og er totalt på kollisjonskurs med mine ideer om hvordan verden er.

Hvordan vi takler livet kommer mest an på innstillingen. Og jeg kan velge å se på min livssituasjon akkurat nå fra mange sider. Jeg kan velge å la frustrasjonen ta meg, synes synd i meg selv, synes at livet er urettferdig, og føle meg fanget i min egen kropp. En frustrerende situasjon, der jeg er tvunget til å holde meg i ro selv om jeg aller helst vil danse og jogge og løpe i fjellet.

Eller jeg kan ta fatt i det jeg tror om livet, og prøve å snu alt sammen med tankene mine. Det har jeg prøvd på lenge. Jeg har tenkt positivt, jeg har prøvd affirmasjoner, jeg har bedt, og jeg har gjort veldig mange riktige ting i selvutviklingens navn. Men man kan gjøre mye riktig som blir helt feil når utgangspunktet er feil.

Det hjelper ikke med positiv glasur oppå en kake som er dårlig. Jeg kan ikke fikse kaken min uten å tørre å gå inn i den, og se hva som er galt.

Det bringer meg til et tredje perspektiv å se livet mitt på, som for øvrig også er en sannhet jeg tror på. Det finnes ingen tilfeldigheter. Og den sannheten tror jeg på på to måter. Ved at det alltid er en grunn for at ting er som de er, alt er en konsekvens. Og ved at Gud har en plan for alt, og at når noe er galt, så er det fordi vi har noe vi trenger å lære.

Det er dette tredje perspektivet jeg skal bruke nå for å komme videre. Jeg skal gå inn i kaken min, og se i øynene hva det er som gikk galt under kakebakingen, og jeg skal tørre å stå i det og på det nivået bruke den positive tankegangen på en riktig måte. Jeg må erstatte det som ikke fungerer med det som fungerer i stedet for å krampaktig smøre fin glasur på toppen og tro det skal gå bra.

Det kreves mot til dette oppdraget, men jeg skal ikke lengre la meg styre av redsler og begrensninger. Jeg skal tørre å være meg, på godt og vondt, og tåle begge deler. Uten det ene eksisterer ikke det andre.

Et dikt bare.

Sårbar og liten, men sterk.
Spurven med knekte vinger kan fly.
Sommerfuggel i vinterland,
Snart kommer sommer på ny.

Kalde sprø kvister,
og visnet gult gress.
Det grønne vil komme
Det spirer og gror

Solen står opp
På en frodig stor jord
Strålene leker
Sier opp nå og lev.

Livet er en merkelig plass.
Vi kommer hit ved å ligge å svømme i perfekt temperert vann, høre beroligende hjerteslagrytmer mens vi får alt vi trenger til å leve og vokse gjennom en lillefingertykk snor. Så når tiden er inne, så blir vi presset ut gjennom en trang skjedekanal, og ut i den enorme verden.

Så lever vi. Og hvordan lever vi? Jo, vi er prisgitt at de som har laget oss kan sørge for oss, gi oss mat, gi oss stell, gi oss omsorg og kjærlighet. Så sårbart alt er. Næringen vi får i magen til mor kan være infisert av alkohol og narkotika, omsorgen de skal vise etter fødselen kan svikte. Vi blir formet av omstendighetene våre. Alt som skjer påvirker oss og vi må bære med oss alle opplevelser videre i livet.

Så her går vi nå rundt som vandrende bibliotek. Fulle av opplevelser og erfaringer fra tidligere, og med følelsesmessige spor som er med på å påvirke hvordan vi reagerer i dag. Hvordan vi oppfører oss er grunnleggende basert på sosialiseringsprosessen som er verdensbiblioteket og de tunge langsomt forandrelige strukturene. Vi oppfører oss for det meste slik det er forventet at vi skal i vår kultur. Og personligheten vår påvirker hvor mye vi lar oss styre og hvor konforme vi er. Dersom vi ikke følger de kulturelle normene blir vi stemplet som avvikere.

Men det er ikke det kulturelle og samfunnsmessige som opptar meg i kveld. Det er individnivået, faktisk det biologiske. Eller kanskje psykosomatikk. Hvordan vi har det inni oss, hvordan andre mennesker påvirker oss, og hvilke konsekvenser det får inni oss.

Vi er alle følelsesvesener. Vi er bygd opp av energi, og hver tanke og hver følelse er elektriske impulser som går langs nervebaner og synapser. Det høres så kaldt og mekanisk ut, vitenskap kaller de det. Tankene våre er elektriske impulser, som setter i gang nye elektriske impulser som blir følelsene våres, og som kjennes fysisk i kroppen. Og det er der jeg er i kveld. Hva er det som gjør at andre mennesker påvirker kroppene våres med ord? Og forundring over hvor nært knyttet kropp og sinn er. Hvordan kan det ha seg at jeg kjenner det stikker i magen når mannen min ser på meg med et spesielt blikk, og hvordan kan det ha seg at det svir i mellomgulvet ved å tenke på vonde ting som noen har gjort meg i fortiden? Er det meningen vi skal gå rundt som disse bibliotekene, og hva skjer med disse bibliotekene når vi drar videre og dør?

Så var det det etiske perspektivet i det hele. Jeg husker ikke noen retninger i farten, men jeg vet noen sier vi har en etisk plikt til å gjøre gode handlinger mot hverandre pga sårbarheten i den andres ansikt. Vi mennesker er sårbare og avhengige av hverandre for å leve her på jorden. Jeg tror det perspektivet er utgangspunktet for min tankerekke i dag.
Vi er sårbare vesener som er avhengige av hverandre, så vi må gå ut og være snille mot hverandre. Gjøre mot andre som vi vil andre skal gjøre mot oss er jo et godt bibelsk sitat som passer. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg kan for å ikke skape noen sår i andres bibliotek. Men er det egentlig til å unngå?

Happy Valentinesday til allesammen!

Jeg er sånn egentlig ikke tilhenger av å feire slike dager som dette. Men jeg har moderert meg litt med tiden. Man trenger jo ikke være et av ytterpunktene som enten feirer hemningsløst med ballonger, og dyre gaver, og kort og ut og spise treretters middag, og nytt rødt undertøy med hjerter, og blomster osv osv, eller dem som synes detter er noe stort tøv oppfunnet av handelsstanden med kommersielle baktanker.

Jeg kan være noe midt i mellom kansje? Året har nok hverdager, så en dag i året med en god unnskyldning for å bake en kake, og bruke litt ekstra tid på hverandre, det er jo ikke å forakte. Ingen dag til å lage en kake på er å forrakte egentlig når jeg tenker meg om.
Happy Valentinesday!