Supermamma!

En trenger:

4 1/2 dl lunkent vann
1 pk gjær
1/2 ss fiberhusk
2 ss olje
1 ts salt
1 pk Semper grov mix (grønn)

Varm vannet til det er fingervarmt, og løs opp gjæren. Så rører en inn fiberhusken. Det skal stå i ro og svelle til en seig gele i ca 10 min.
Ta i alt det andre, men bare 1/2 melmengden, og hev til dobbel størrelse.
Så tilsettes resten av melet. Trill rundstykker, hev igjen (viktig, mine ble litt små når jeg hevet dem for lite) pensle med egg og strø sesamfrø på.

Stekes midt i ovnen ved 225 grader til de er gylne.

Disse er nydelig å lage til barn feks istedet for boller. De er litt grove, og de har proteiner i seg fra osten, så de kan være et måltid i seg selv. Men blir også herlig med pålegg og med smør til gryter ol.

1 kg mel (Feks. 700 g hvetemel, 150 grug sammalt, 50g havregryn og 50g samalt hvete grov 50g sammalt spelt grov.)
160g smør
0.5 l H-melk

1pk tørrgjær

2/3 boks CC

70 g revet ost

2 ts salt
1ss sukker
2 egg

Smelt smøret, bland med melken og ha oppi tørrgjæren. Ha så i Cottage chese (kan med fordel stavmikses litt), egg, sukker og salt.  Ha dette oppi melet og elt. Deretter heves den til dobbel størrelse.

Rulles ut til to pølser som deles opp i passende størrelse til rundstykker. Hev ca 1/2 time, og pensle med egg, og ha valmue eller sesamfrø på.

Stekes i ca 15 min på 225 grader.

Podens rom var ganske bombet i dag, etter å ha hatt besøk flere ganger i løpet av helgen hvor de ikke har ryddet etter seg. Det spøkte for ukepengene hans, for han var ikke interessert i å rydde, han ville bare leke. Så jeg fant ut jeg kunne utfordre ham, og hvertfall få ham i gang. Så da sa jeg: “Jeg lurer på hvor langt vi kommer med å rydde rommet på ti minutter? Skal jeg hente stoppeklokken, og så ser vi? ” Ja, det kunne vi gjøre, og så skulle vi ta biler også.

Som sagt så gjort:

Fra dette:

Til dette :

På ... :tam-ta-tam: 8.43 minutter! Tenk det. Vi brukte ikke fullt ti minutter en gang!

Grove pizzahorn er sunn og god mat som både voksne og barn liker. I dag har jeg og storebror bakt disse grove hornene sammen, og hadde en ordentlig kosestund sammen før lillebror kom hjem fra barnehagen, og kunne sette seg rett til bords og kose seg med baksten.

*600g hvetemel

*400g sammalt grov hvete

*6 ss olje

*1pk tørrgjær / 1/2 pk fersk gjær

*6 dl melk/vann

*En dæsj med salt

*Litt revet ost

*En dæsj med pizzakrydder

Slik gjorde vi det:

1. Først veide vi melet (og strødde utover hele benken)
2. så helte vi over i kjøkkenmaskinen (og strødde godt med mel utover den også)
3. så hadde vi i gjær, salt og krydder
4. så oljen
5. satt på vann til koking
6. mens vi hentet frem melk
7. og målte opp 4.5 dl, og så helte vi på med kokt vann opp til 6 dl.
8. Dette helte vi over i kjøkkenmaskinen, og satt den på til elting.
9. Da eltingen var ferdig satt vi på varmluften i ovnen på 50 grader en liten stund (halvt minutt?) til det var 10. lunt der inne, og så skrudde vi av og satt inn deigen til heving i 30 min.
11. Når deigen var ferdig hevet knadde og banket vi masse på den sammen med litt siktet hvete, fordi det er gøy, og fordi at jo styggere en er med en deig, desto snillere er de med deg.
12. Vi trillet den ut til en avlang pølse, og skar opp 12 biter.
13. Vi kjevlet bitene til trekanter (sånn ca) og la ost på og fylte med fyllet som jeg ligger inn lengre nede.
14. Vi rullet sammen “hornene” og la dem på steikebrett med bakepapir på.
15. Til slutt stekte vi dem på 220 grader i ca 15 minutter.

Fyll:

1 pk kjøttdeig, smør, 1 boks mais, 1 lite glass Dolmio og 1/2 løk.

1. Surr kjøttdeig og 1/2 løk i smør.
2. Hell på Dolmio-sausen.
3. Ha i 1/2 boks mais.

Serveres med salat. (Isbergsalat, smakstomater, agurk og resten av maisboksen.)

Notat til en annen gang: Jeg kan godt prøve å lage flere og mindre. De ble veldig store. (Storebror kommenterte så fint at: “Hey, vi har jo laget brød jo!”  )

Jeg har aldri før sett en fluesopp, enda så mye jeg har gått tur tidligere. Men på søndag som var, så fant vi mange fluesopp på fjellturen vi var på. Jeg har sett bilder av dem, og da har de sett litt mer flate ut i hattene sine, og hatt prikkene litt tilfeldig utover og i forskjellige størrelser, men denne her, den var så rund, og hadde så perfekt plassert alle sine prikker at jeg nesten gråt over å ikke ha med fotoapparatet mitt. Så dette er tatt med et dårlig mobilkamera. Jeg fikk dokumentert den kule/fine soppen i alle fall, men tenk så fint det ville blitt med et ordentlig kamera …

Medmenneskelighet er å ta en venninnes barn med ut på tur, så en sliten mamma får sove.

Det er bare å venne seg til kald vind og regn lille skatt. For mamma har lyst til å flytte til Bergen.

Jeg synes dette ble et knallbra høstregn-bilde av lillebror i hagen i går.  Jeg nå bor på en plass der alle blir oppriktig overrasket og overlumplet når det en skjelden gang begynner å regne eller blåse. Det er ganske behagelig, men behagelig bringer ikke familien nærmere.

Jeg var innom kverrulantbloggen i dag, og der var det en utfordring om å ta et kreativt bilde i sitt eget hjem. Siden jeg har lyst til å prøve å bli en bedre fotograf (jeg liker egentlig best portrettbilder der jeg får fanget uvanlige ansiktsutrykk), så tenkte jeg at jeg skulle ta med meg kameraet på en liten runde i huset.

Jeg fant egentlig ingenting som ville bli bra (tenker dere andre på at det må være en fengende tittel også før dere knipser? ). Men en ting fant jeg ut, og det var det at lampen trenger å rengjøres oppi for alle insektene som har tatt sin død under grillen der i løpet av sommeren. Man skal ikke spøke med en upplight altså. Så det ble mitt bilde, og jeg kaller det grillmat. Insekter har da mye proteiner i seg,–  har de ikke?

Ved nærmere ettertanke, så tror jeg at jeg skal ta med meg kameraet og prøve å fange gravkammeret … Sånn ble resultatet av det. Nesten litt muntert på en diskotekaktig måte:

… og når jeg ser nermere etter, så minner dette bildet meg veldig om myelinkjeder og aksjonspotensiale:

Myelinkjeder og aksjonspotensiale: (Dere ser likheten ja? Ja? )

Ja, så om ikke annet, så fikk jeg oppfrisket litt på anatomikunnskapene, samt funnet ut at lampen trenger desperat en vask.

Poden har nettopp mistet to tenner. Poden fikk 10 kr på den første tannen, og etter å ha lest i Busters blogg, at tannféens sats der er 80 kr, så fikk poden 20 kr denne runden. :kjempesnill: Ja, det var kanskje litt dumt av meg å lenke her, for nå vil jo poden finne ut av dette så snart han har knekt lesekoden. Det er forresten så utrolig fint med barn som feller tenner. Det er så mye forandring i det. Lille gutten min blir så stor når de små perlene av noen tenner kommer ut, og enda større blir han når det kommer ut store permanente tenner. Det er en spennende prosess. Han ble så stor når lillebror ble født, men den siste tiden har jeg endelig sett hvor liten han egentlig er, og så kommer denne prosessen. Jeg synes det er noe vemodig over alle endringer. Selv om det er bra ting som skjer, og selv om det er naturlig, så betyr det slutten på noe, og det er vemodig. Samtidig som det er spennende og bra.

Men det var skoletannlegen jeg skulle si noe om her:

Vi ankommer tannlegekontoret, og poden blir geleidet inn på røntgenrommet med kommentaren: “Nå skal vi ta bilde av tennene dine, gap opp”. Poden prøver og prøver å lukke igjen munnen og bite på den dingsen, men det er tydelig ubehagelig, så da får han gå inn til tannlegen for å sjekke om det er nødvendig å ta bilde. Tannlegen smiler distre, trekker på seg hansker og jakter på noe samtidig mens hun sier hei. Hun høres veldig overrasket ut over at det var ubehagelig å ta bilde, så jeg kommenterte at det var rart at hun var så overrasket siden hun faktisk jobber med barn, og selv jeg som er voksen har problemer med å tygge over den der bildesaken fordi det er vondt. Men, nei, det var jo bare rart, det skal jo passe i munnen … Så får han beskjed om å sette seg i stolen og gape. Hun pirker litt, spør om det gjør vondt, og sier hun skal pusse. Han blir litt urolig, og jeg må fortelle ham at det ikke er noe verre enn den eletriske tannbørsten hjemme. Så er det ferdig, og kommentaren: “Du vil vel ha deg en ting” følges av at en kasse settes frem. Poden velger seg en ting, så går vi.

Kanskje jeg har for store forventninger til folk, men hva med å hilse ordentlig, skryte av det tannløse smilet, prate litt, vise forståelse for at det ikke er bare-bare å tygge over den der platen som skjærer seg ned i tannkjøttet og kanskje også pirker borti sårt og vondt tannkjøtt der det kommer nye jeksler?  Jeg lurer på om det er sånn man blir av å jobbe offentlig? I det private må man jo nesten være enten ganske hyggelig, eller genialt dyktig for å tiltrekke seg kunder …

Jeg blir glad når noen ser og møter barnet mitt, og jeg blir lei meg når folk ikke gjør det, men allermest, så blir jeg irritert når folk som burde se barnet mitt ikke gjør det.

Jeg tror egentlig at jeg har hver enkelt årstid som yndlingsårstid, – sånn akkurat når den er der. Jeg er så glad i vinteren, når den kommer på ordentlig og viser seg på sitt beste. Når den hvite sneen og frostrosene glitrer i en distansert og lav sol. Når frostrøyken omhyller oss når vi puster, og det knirker under skoene når vi går i kram snø.

Men så blir jeg lei av kulde, av våte sko og unger, av skare, slaps og glatte veier, og begynner å glede meg over våren. Våren er den vakreste! Da smelter snøen, og det visne gule gresset må vike for grønne spirer. Det kommer grønne skudd på trærne og snøklokkene og krokusene titter frem, og søte gåsunger strekker seg mot den lyseblå himmelen. Det sildrer og klukker i bekker, og fuglene begynner å synge i lien. Alt våkner til liv etter vinterdvalen og det er umulig å ikke bli revet med av den berusende livsgleden.

Så blir jeg blir lei av kalde morgener og lengter etter å kunne gå på terassen om morgenen i shorts og nyte varmen. Og plutselig er solen kommet mye nærmere jorden, og sommeren kommet. Da er det varme, lys og glede. For hvem er ikke glad når solen kommer? Høytrykket gir høytrykk innvendig også tror jeg. Batteriene blir ladet med lys, varme og masse D-vitaminer til vinteren. Det er døsige deilige dager med bading, lette klær, strandmat, grilling, frukt og is. Sommeren viser jorden i all sin prakt. Alt er grønt, og det bugner av blomster i alle slags farger og fasonger, og det summer av insekter og det yrer av liv over alt. Selv menneskene kommer ut og yrer istedet for å gjemme seg inne slik de gjør om vinteren.

Og så kommer høsten. Delige vakre høsten. Med sine sterke vakre farger, med blåbær og høsting av frukter og grønnsaker, med klarere luft, med kjøligere luft, og deilige fjellturer. Nå er det høst, og akkurat nå elsker jeg høsten. Akkurat som jeg nettopp elsket sommeren. Men alt til sin tid, og nå er det tid for å elske høsten. Vakre flotte høsten.