Supermamma!

Det å ha en velferdsstat har sine fordeler, og det har sine bakdeler.

Jeg er uendelig takknemlig for velferdsmodellen vi har her i Norge, og jeg sitter stor pris på både de universelle og spesifikke/behovsprøvde velferdsgodene jeg drar nytte av i hverdagen. Jeg kan nevne gratis lege til barna mine, frikort-tak på legebesøk, blå resepter, barnetrygd, osv. De godene som er universelle er veldig veldig gode, og veldig mye bedre enn de fleste andre steder i verden. Vi kan diskutere opp og ned i mente hvor mye vi skal være solidariske, og hvilke velferdsgoder som er ok. Er det best for alle grupper at vi har kontantstøtte, bør vi behovsprøve barnetrygden, osv. Det er spennende og viktige debatter, for samfunnet er hele tiden i utvikling og vi må følge med tiden, og følge med på hvordan de ulike tingene virker inn på samfunnet som helhet. Det er viktige og riktige diskusjoner å ta, men ikke det jeg skal ta for meg i kveld.

Det som opptar meg i kveld er de spesielle og behovsprøvde velferdsgodene. Her er det utrolig mange lover og kriterier. Og der det er lover og kriterier, så er det mye som kan huskes på og mye som kan utelates, og mye politikk. Og akkurat i kveld, så føles det som det er mest politikk og det å spare penger som er saken. For jeg står midt oppe i noe, og her tenker man ikke forebygging overhodet, men kun penger. Jeg er 30 år, jeg har osteoporose, og jeg ønsker å få behandling med benoppbyggende medisin. Men, saken er den, at for å kunne få det på blå resept, så må jeg først ha brukket noe. Det må først bli så ille at man brekker noe, slik at man kan bruke masse penger på brannslukkingsarbeide. Hva med å se an alderen i vurderingen. Innse at jeg har så veldig mange år igjen der jeg kan være yrkesaktiv, at om man bygger opp benmassen min nå, så kanskje jeg kan være frisk lengre, være lengre i arbeid og være mindre syk, og på den måten ikke bare ikke koste helsevesenet så mye, men også bidra til velferdskassa. Slik reglene er nå, så må man ikke bare ha en beintetthet på et visst nivå, men man må i tillegg knekke noe. Hvis ikke koster medisineringen pasienten 80.000 kr per kur.

En annen regel som jeg også har nevnt tidligere er grunnstønad ved cøliaki. Man må ha påvist cøliaki gjennom tarmbiopsi, ellers får man ikke stønad. Og det har ikke hjelpt om man er barn, eller blir kjempesyk, man må spise seg syk over en lengre periode for å få tatt prøven, og skulle prøven mot formodning ikke vise noe, at det er en annen diagnose som er problemet med gluten/hveteinntaket, så er man ikke verdig mottaker og får ikke stønad (selv om man blir veldig syk ved inntak). Jeg har nå hørt og sett at man kan få klinisk påvist hveteintoleranse også og at det i noen tilfeller godkjennes av NAV, og det gleder meg. Jeg håper alle leger og NAV-ansatte som spesielt jobber med små barn blir oppdatert på dette.

Og jeg håper på en endring av loven ang. osteoporose som også åpner for forebygging hos unge mennesker med lav beintetthet. Det er rart med det. Man ser ting så klart og mener så mye når man står midt oppe i det selv og føler det på kroppen. Det er mange enkeltskjebner bak enhver politisk avgjørelse.

Å kommunisere er ikke det letteste vi gjør her i verden. Vi sender ut et budskap som er farget av vår virkelighetsoppfatning, til et annet menneske som skal ta det inn gjennom sin persepsjon,- som er et filter av den personens virkelighetsoppfatning, holdninger, verdier, kunnskap og ikke minst øyeblikkets sinnstemning og humør. I tillegg finnes det yttre støy som kan forkludre budskapet på veien. Egentlig et stor under at vi når hverandre i det hele tatt.For vi sitter på hver vår side, med hver vår historie og virkelighetsoppfatning og hver vår persepsjon og tolking av ord og verden og prøver å nå frem til hverandre.

I tillegg, så har vi våre egne triggerpunkter og redsler. Mange holder inne med ting de mener og brenner for, av redsel for å ikke bli likt. Og det er her jeg synes det er så viktig å tørre likevel. Jeg liker mye bedre et menneske som jeg virkelig MØTER, som jeg kanskje kan bli sint på, som jeg kanskje kan være syngende uenig med, men som er ekte. For det er først når man er ekte og ærlig at vi virkelig når hverandre. Når vi er uærlige, holder ting tilbake og lar oss styre av redsel for å ikke bli likt, -så kunne møtet like gjerne ikke eksistert. Det betyr ingenting, for vi når hverandre ikke, vi har ikke nådd inn og berørt hverandre.

En annen bakdel med det å ikke dele av seg selv, er at om noen skulle like det bildet vi presenterer av oss selv av redsel for å ikke bli likt, så teller jo det ikke likevel, for det er jo egentlig ikke oss, men et bilde av oss som ikke er ekte. Ingen komplimenter vil nå inn til oss, for “vi vet bedre”. Han tar feil, om hun bare hadde visst … Vi ugyldiggjør komplimenter og gode ord som andre har om oss når vi ikke er oss selv og det er bildet vi presenterer som får tilbakemelding.

Nå mener jeg ikke at man skal gå rundt og dele for mye og ikke beskytte seg selv der en bør. Men, i de forholdene man ønsker å ta vare på. Med endel familie og med venner en bryr seg om, så mener jeg det er veldig viktig. Egentlig så synes jeg det er viktig uansett. La oss si du har en venn som du bryr deg om og ønsker å være sammen med, og vedkommende hele tiden nedprioriterer deg og velger andre å være sammen med og utsetter avtaler hele tiden,og når du spør, så er alt helt i orden ingenting galt. Er det ikke mye mer fair å si: Sorry, jeg synes ikke vi klaffer så godt sammen lengre. Da vet begge hva en har å forholde seg til og man fortsetter ikke å såre hverandre og presse hverandre.

Dette bringer meg over på ærlighet. hva er egentlig ærlighet? Jeg har hatt mange diskusjoner på det temaet. En vanlig missoppfatning er at det å være helt ærlig er å bøtte ut av seg alt det negative man tenker. Men, det er ikke ærlig, det er ufint. Om noen spør deg om den nye buksen deres er fin, så er det ærlig å svare at den ikke er helt din smak, og det er ufint å skjelle ut vedkommende for å ha en så utrolig meningsløs smak at man ikke bare kjøper en bukse som er styggere enn fanden selv, men også som er så til de grader ukledelig for får henne til å ligne en blanding mellom en avdanket hore og en flodhest. Man kan fint ha slike tanker i hodet sitt og svare ærlig: Ikke det beste jeg har sett deg i. Eller: Ikke helt min stil, hvorfor liker du den?

Det er mulig jeg er naiv. Jeg tenker ikke slike slemme tanker, så det faller meg ikke inn at det kan være et problem. Men, dersom det er slik en tenker og det er en del av den personen, så vil jeg mye heller vite det, og vite hvor jeg har den personen. Heller en ubehøvlet person som jeg vet hvor jeg har, enn en uærlig løgner som tenker stygge tanker, klistrer på seg et smil og sier fine ting.

Livets minner består ikke i dager, men i øyeblikk. Om sommeren er det mye rundt oss som trigger gode minner. Solen som varmer oss, vinden som stryker på huden, deilige lukter av syrinblomster i hagen, grilllukt fra naboen, nyklippet gress, lukten av fjære og saltvann, og følelsen av å gå barfot i gresset. Masse deilige små øyeblikk som har påvirket oss nok til at det blir minner som sitter fast i nervesystemet vårt. Og så vekkes det til live igjen av lyder, lukter og følelser.

Jeg liker sommerens minner best av alt, for der er så mange gode minner fra late varme, avslappende, morsomme og betydningsfulle dager og mennesker om sommeren. Livet leves til det fulle. Man er mer aktiv, mer sosial og mer tilstede og nyter dagene og omgivelsene.

Om jeg lukker øynene og tenker sommer, så ser jeg for meg en skogssti, jeg kjenner lukten av oppvarmet skogsbunn, ser maurene som piler frem og tilbake, hører suset fra biler i det fjerne, og en ful som synger høyt og iherdig like i nærheten (og hunden vi hadde når jeg var liten som kommer travende med logrende hale og full av liv og glede).

Jeg ser for meg en kai fylt med barn og ungdommer som støyende plasker uti vannet mens måkene skriker i det fjerne.

Jeg lukter grillmat og utespising med masse deilig salat og glade mennesker samlet. Jeg kjenner døsigheten i kroppen mens jeg strekker meg ut på en solseng eller håndkle på stranden og ser på alle menneskene rundt meg som også steker seg og samler d-vitaminer til vinteren igjen. Jeg hører tøffende motor, bøgeskvulp, måkeskrik, og kjenner følelsen av å sitte med beina utfor kanten på båten mens vi kjører og bli skikkelig iskald etter å ha vært overopphetet og gått langt (vi satt i en båt som ble slepet). Og jeg kjenner lukten av sommer-regn, deilig friskt rensende sommer-regn som begynner forsiktig med få spredte dråper på lys tørr asfalt og sprer deilige lukter, før himmelen åpner alle sluser og det bøtter ned med varme store dråper.

Og ikke minst, så får jeg vann i munnen med tanke på alle de deilige friske og saftige jordbærene og nektarinene, og melonene og morellene som finnes om sommeren.

Ingenting er bedre enn sommeren. Og JA, man skal være ute når det er fint vær. Tenk å gå glipp av alt dette gode.

Jeg er så dårlig på avskjeder. Det betyr at noe kommer til å endre seg og at jeg må gi slipp, og for en kontrollfreak som meg, så kan det være en utfordring ja. Eller, en eks-kontrollfreak. Jeg jobber med saken.

Uansett, så kom jeg over et dikt i dag, som jeg synes beskriver den andre siden av det som er vanskelig med avskjeder: Det vemodige og triste, tomheten som blir igjen når noe tar slutt.

There is a line from Verlaine I`ll never now recall,

There is a street nearby from which my footsteps are barred,

There is a mirror that has looked its last on my face

There is a door I have closed for the final time.

Amongst the books in my libary (I can see them now),

There are some I will never open again.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men disse ordene treffer meg midt i sorgen og vemodigheten over ting som avsluttes og kapitler i livet som går over. Jeg får bilder i hodet mitt fra steder jeg har vært og mennesker jeg har møtt, som nå bare er historie og minner. Jeg kan ikke gjenskape det om jeg vil. Barndomsvenninner er voksne, og selv om vi er de samme, så er vi også annerledes. Vi kan aldri være 16 år og fnisete nyforelsket uten ansvar og med verden og livet forran oss igjen. Og skulle vi oppsøke gamle trakter igjen, så vil det aldri bli det samme igjen, for alt er annerledes. Menneskene eldre, livssituasjoner er nye, noen har flyttet, noen nye kommet til, kulturen er i endring, mennesker er i endring, ja, alt er annerledes. Selv trærne er høyere. Kanskje tistlene vokser de samme plassene, og det er jo nostalgisk nok i seg selv. Men ikke nok.

Ja, jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og jeg holder fast på gleden over nye kapitler som ligger uåpnet foran meg, og forventninger om nye gode opplevelser og relasjoner. Jeg klarer å holde fokuset der, men akkurat i det øyeblikket jeg må gi slipp, så stritter alt i mot meg, og det er så uendelig trist, og noen ganger minnes jeg denne trishteten. Som når jeg leste dette diktet.

Min mann har kommet frem til denne gode oppskriften på vafler (jeg ville nok lagt til et ekstra egg):

Ingredienser:
2 egg
3 ss sukker (gjerne brunt)
4 dl vann
3 1/2 dl TORO gluntefri lys melblanding
1 ts vaniljesukker
1/2 ts bakepulver
1 ts kardemomme
3-4 ss Soft spesial plantemargarin (blå pakke)

Fremgangsmåte:
1. Pisk egg og sukker til eggedosis
2. Ha i vann og smør, pisk litt til
3. Ha i det tørre, pisk inn

La røren svelle i ca 10 minutter før steking.
Gir ca 8 plater.

Ville bare dele dette diktet med dere. Det gir meg så mye.
Jeg har det på kjøleskapet og leser gjennom det hver dag. Det minner meg på hva som er viktig.

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil – gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Jeg sitter og funderer litt i kveld. I hele dag har jeg smattet på utsagnet: «The past does not equal the future». Fortiden predikerer ikke fremtiden. Jeg skrev det selv i en mail til noen i dag, og så har det på en måte bare hengt ved meg. Dette er en missforståelse som er veldig vanlig å ha. At siden noe har skjedd oss før, så er det sansynlig at det skjer igjen. Men, det eneste som egentlig sansyniggjør at det skjer igjen er jo fokuset vårt. Fordi vi er redde for at det skal skje igjen, så ser hjernen vår etter tegn som kan bekrefte det vi ser etter. For det vi tror, avgjør hva vi ser. Alt som når inn til oss skal først gjennom filteret som persepsjonen vår er. Og hva som slipper inn der, det avhenger av humøret vi er i, hvilken historie vi har med oss, hva vi forventer, og andre ting i omgivelsene som kan forstyrre.

Kjernen i det hele er at vi kan påvirke veldig mye av hvordan vi har det og hva vi opplever gjennom fokuset vårt. Dersom jeg feks. gruer meg til å gå på en fest, fordi det var så mange fulle folk på fest sist gang, så vil hjernen min på denne festen som jeg gruet meg til lete etter tegn som kan støtte min oppfatning, og jeg vil også være mer var på tegn og mer på vakt ifht alkoholinntak og små tegn på at folk er fulle osv. Og dersom man ser for seg hodene våre og øynene som et kamera, og spiller av det igjen når man kommer hjem, så har man jo sett og opplevd det man hadde fokus på, som var disse tingene som vi ikke ville oppleve. Da må vi velge et annet fokus, og prøve å møte situasjonen med en annen forventning. Feks. bestemme seg for at; På denne festen kommer det til å være mange glade og hyggelige mennesker. Og når man ser etter det, så er det det man fokuserer på, og det filmen i hodet vil bestå av som «grunnsteming».

Vi har bestemt oss for å bli boende her vi bor nå ett år til, og jeg har gruet meg til vinteren igjen, fordi den forrige vinteren var så fæl. Men nå skal jeg skifte fokus, for jeg VET at fortiden ikke predikerer fremtiden. Jeg vet at jeg er friskere enn jeg var, at jeg kan gjøre flere ting og være mer aktiv, og jeg vet at dersom jeg er innstilt på at dette siste året her vi bor nå før vi flytter tilbake til hjembyen vår skal bli et godt år fylt med gode opplevelser, så har jeg et veldig mye bedre utgangspunkt å gå etter enn i motsatt fall, som jo er ganske deprimerende.

Dette kommer til å gå fint.

Denne filmen synes jeg var god. Jeg lo masse, og kjedet meg ikke underveis. Scarlett Johanson gjør en veldig god rolle her som Annie, the nanny. Hun er egentlig ferdig høyskoleutdannet og klar for arbeidslivet, men løper ut fra et intervju når hun får spørsmål om å beskrive seg selv og hvem hun er. For hvem hun er, det aner hun ikke.

Tilfeldighetene får det til at hun blir ansatt som nanny/ barnepike hos en rik overklasse familie på Manhattan, og det endte opp slik fordi hun reddet en liten gutt fra å bli påkjørt i parken. Hun velger å ta seg et “friår” med å gjøre dette slik at hun kanskje kan få tenkt litt gjennom hvem hun er og hva hun ønsker å gjøre.

Hun trodde hun kom til et liv i sus og dus, men hennes bilde på rike mennesker knuses stadig i mindre biter etter som hun blir kjent med familien hun er hos og de andre nannyene som har samme jobb som henne. Barna er bortskjemte og krevende og det samme er mødrene. “De jobber ikke, og de ansetter nannyer så de skal slippe å være mammaer også og få mer egentid”, er nannyenes beskrivelse av mødrene.

Hennes egentlige ønske er å være sosialantropolog, og hun sammenligner hele veien sin erfaring med et feltstudie og analyserer funnene sine og handlingene sine ut fra det. Hun har også løyet for sin mor angående jobben, og hvordan det går? Det henger sammen med avslutningen på filmen, så det røper jeg ikke.

Det er også en kjærlighetsaffære med i bildet, som på sett og vis er ganske søt. Jeg klarer ikke å plukke den fra hverandre hvertfall, så da må det være bra. Det var masse gode og ærlige scener i filmen, og selv om den ikke akkurat gikk slik jeg kunne håpet, så var den god. Ikke spektakulær, men ok, og absolutt noe å bruke tid på dersom en ønsker å se en god film.

For to dager siden så vi den filmen. Den hadde fått nesten full pott på brafilm, og hovedrolleinnehaverne var Catherine Zeta Jones, og Aaron Eckhart (fra “Thank you for smoking”).

Forventningene var ikke kjempehøye, men litt, fordi den hadde høy score på brafilm, og fordi det var kjente, gode skuespillere som spilte i filmen. Den svarte ikke til forventningene. Jeg tror den kunne vært mye bedre med noen andre skuespillere, eller hvertfall med Catherine Zeta Jones utbyttet med en annen skuespiller, for dette passet hun overhodet ikke til.

Historien begynner ganske trist, med at Kate ( CZJ), er en arbeidsnarkoman kjøkkensjef, -den beste i bransjen, og ansatt på en snobbete restaurant på Manhattan. Hun går i terapi fordi sjefen sier hun må det for å beholde jobben, og er ikke interessert i å snakke om noe annet enn maten sin der. Så dør søsteren, og overlater datteren til henne. Historien følger hennes forsøk på å oppdra niesen og holde på sin posisjon som blir truet på jobben da sjefen ansetter den operaelskende Nick ( Aaron Eckhart) som assisterende kjøkkensjef. Hun avviser ham, men niesen klarer å overtale henne til å ha litt kontakt med ham likevel, og det utvikler seg til å bli en kjærlighetshistorie.

Filmen som i seg selv kunne vært veldig god, manglet endel på både dybde og Catherinas skuespillerprestasjoner. Hun og Aaron manglet totalt kjemi, og hun var stort sett bare opptatt av å holde ansiktet i rette folder. Selv når hun skulle fortelle niesen at moren hennes var død, så hadde hun samme ansiktsuttrykket, men med en tåre trillende ned kinnet, – som mest så ut som litt vann som var dryppet der for syns skyld. Ikke særlig overbevisende. Her kommer et lite utdrag fra forskjellige scener i filmen:

Det som kunne vært en dyp film, ble trukket ned fordi hun ikke presterte noe særlig til skuespillerprestasjoner og stort sett var mest opptatt av å legge ansiktet i folder. I tillegg til at det manglet endel gode replikker. Psykologtimene, og barneoppdragelsesscenene kunne vært fylt med mye mer humor.

Nå høres det vel ut som jeg slakter filmen totalt, men det er ikke meningen. Filmen var grei nok, og ikke noe jeg direkte angrer på at jeg brukte tid på. Eneste scenen jeg synes Catherina spillte troverdig var når hun var sint på en kunde som klaget på at biffen ikke var rå nok, og kom inn i restauranten med rå biff spiddet på en grillgaffel og spiddet den i bordet til kunden. Da var jeg overbevist om at hun var forbanna, og det var den gode scenen hun gjorde i denne filmen.

Jeg har oppdaget at jeg liker laks, og mannen har funnet frem til den perfekte oppskrift!

Inbakt laks i folie. Man trenger:
200g Laks (kan være filet, eller salma, den er veldig god)

1 Gulrot

Ca 5 cm squash

Paprika (litt)

Olivenolje (2-3 ss)

Chili explosion (Santa Maria)

Herbamare urtesalt

Laksefileen legges i folien, og så strimler du grønnsakene med en potetskreller eller en ostehøvel. Paprikaen blir best i små biter.

Steketid: 20-30 minutter på 200 grader. Eller lavere temperatur og litt lengre steketid.