Supermamma!

Er du matlei? Eller på jakt etter nye smaker i maten din, eller forbedringer? Da er Herbamare urtesalt noe for deg! Ja, jeg høres ut som en reklame, men jeg selger ikke produktet. :fnis:

Jeg er bare en superfornøyd bruker, som synes at maten når nye høyder med dette urtesaltet og jeg synes at maten ikke er den samme uten. Det blir mer smak, det blir bedre, og det blir bare himmelsk!

Har du barn du sliter med å få i grønnsaker, eller trenger du melke og glutenfri mat til deg selv/ barn, så har jeg en veldig god oppskrift her.

3 egg

1 ts kanel

3 ss glutenfri havre

1 – 2 ss sesamfrø

1 gulrot

1 liten ss lett-eplesyltetøy

Olivenolje (en dæsj)

Skal kjøres i kjøkkenmaskin med knivblader i den rekkefølgen, mens stekepannen står på platen og varmer seg med godt med olje og litt rent salt på.* Først kjøres eggene litt til en litt luftig konsistens. Så tilsettes det andre en etter en. La glutenfrie havregryn bli kuttet opp og blande seg litt inn før du tilsetter resten. Til slutt har du det på stekepannen og har lokk på til lokket blir vått, så tar du av lokket, og lar det steke til den er godt stekt på undersiden og kan snus.

*Jeg har temperaturen på litt over to på vår komfyr som går fra 0-3, og skrur ned til 2 når jeg har tatt pannekaken på stekepannen. Du kan også steke i blå spesial (se lenken på toppen av siden her med hva jeg kan spise).

Som middagspannekake til ungene lager jeg samme grunnoppskriften, men med 1 ss mer havre, og litt squash og søtpotet oppi også. Tåler ungene melk, så tilsetter jeg noen ss med Creme Fraishe, eller Cottage chese og steker i godt smør. Og har stekt bacon til. (Det kan ikke jeg spise, men et tips til dem som vil ha en god og sunn oppskrift til barna. Fin måte å få i dem grønnsaker på uten at de merker det.

Dagbladet har i dag en artikkel/leserinnlegg angående årets lønnsoppgjør, og det faktum at trygden henger etter, og er den siste til å bli oppjustert selv om levekostnadene øker. Jeg fulgte også bloggene som det var lenket til under, og fant på Vampus sin side en holdning angående velferdsstaten som overrasket meg veldig, og egentlig fikk meg til å håpe det var mangel på kunnskap og ikke holdninger som var grunnlaget. Jeg har kanskje levd i et veldig ensidig miljø, med masse venstefolk rundt meg, både gjennom utdanningen jeg har valgt, og omgangskretsen jeg har tiltrukket meg. Like barn leker best heter det.

Solidaritet er et nøkkelord i utdannelsen jeg har tatt, og det er også noe som ligger natulig i meg, sammen med min evne til empati. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan mene at vi ikke skal ta vare på hverandre, og at de sterkeste og heldigst stilte ikke skal ta vare på dem som er svakere og mindre heldig stilt. I mine øyne har vi som er heldig stilte et ansvar for å ta vare på dem som ikke er det. Klart man kan argumentere for hardt arbeid og stor innsats og at det ikke har kommet gratis. Men det er ikke relevant, for poenget er jo ikke at noen ikke gidder å gjøre den innsatsen, men at man kanskje har jobbet et langt liv i et lavlønnsyrke og kanskje vokst opp i en tid der man som kvinne skulle være hjemmeværende, og endt opp som minstepensjonist. Eller, at man har vært utsatt for en ulykke som setter en ut av spill, eller at en har en medfødt sykdom. Man kan jo ikke bare tenke synd for dem?

Det er jo selvsagt en diskusjon angående hvor grensen skal gå mellom at trygd er et attraktivt valg og det at det er akkurat hva man trenger til det nødvendigste til livsopphold. Teoretikerne står da på hver sin tue og mener på den ene siden at mennesket er lat fra naturen av og alltid vil velge trygd og å ikke arbeide om de kan velge, og på andre siden, står dem som mener at mennesket ikke er lat, men liker å være produktive og å bidra til samfunnet og være i aktivitet og derfor er det også unødvendig å ligge grensen så lavt, for det rammer bare mennesker som allerede har det vanskelig og vondt.

Jeg er enig med sistnevnte teoretiker, og jeg er overbevist om at dem som er trygdede har det vondt og vanskelig, og at det er tull å gjøre det vanskeligere gjennom å gi så lite penger at det såvidt strekker til. Og jeg mener også at det er en selvfølge at de skal få lov til å delta i samfunsdebatter om hvordan vi skal ha det her i landet og si i fra om skjevheter.

Selvfølgelig skal dem som er trygdede også få si sin mening uten å få beskjed om at de ikke har noe de skulle ha sagt fordi de ikke arbeider og dermed ikke får lønn. Stiger prisene i samfunnet men ikke trygden, så er det jo i aller høyeste grad et relevant problem.

Ja, tivoli ble det i dag. Spenningen var til å ta å føle på når vi gikk sammen ned til tivoliet. Turen besto mye i glade utbrudd og dansende gange. For 6 åringen vel å merke.

Tivoliet svarte visst helt til forventningene. Det hadde hoppeslott (som egentlig var en rutsjebane som lignet på et hoppeslott og var ulovlig å hoppe i), de hadde berg og dalbane, karuseller, spøkelseshus og sukkerspinn. Og lykkelige barn. Og engstelige barn. 6 åringen er blitt en skikkelig tøffing og ville gjøre alt som var der. Venninnen hans svarte konsekvent: “Neitakk, det der er ikke noe for meg. Det er for skummelt og for bråkete.” Men, han lot ikke det komme i veien for sin utfoldelse, han kastet seg uredd ut i det alene.

Mens vi var der oppdaget han at karusellene hadde brannslukkingsapparat, og lurte på hvorfor. Jeg svarte at siden karusellene brukte strøm for å bevege seg, så måtte de ha et brannslukningsapparat tilgjengelig fordi det alltid er en potensiell fare for at noe kan ta fyr der det er strøm. Han tenkte seg litt om, og så såg han på meg og sa: “Da er jo tivoli dårlig for miljøet. De bruker opp strømmen til naturen og jorden.”

Det var litt av en kommentar fra en 6 åring. Jeg ble litt svar skyldig, men prøvde å si at det gjorde jo ikke så mye, for de var her jo bare i tre dager. Men det hjalp ikke mye for, sitat 6 åringen: “De reiser jo rundt til nye steder hele tiden og bruker strømmen vår der også.” Noen ganger blir jeg helt satt ut over 6 åringens refleksjonsevne. Han er flink, det skal han ha.

Vi kjøpte sukkerspinn før vi tok fatt på hjemturen, og det var ikke verre enn at han konkluderte med at vi måtte ta ut flere penger og gå på tivoli i morgen også.

PS: Jeg hadde glemt hvor deilig sukkerspinn er. Luftig lyseblå bløt sødme som smelter på tungen. (Ja, det hadde sett bedre ut med lyserosa i den setningen, men damen i kiosken synes han måtte få blå sukkerspinn fordi han var gutt.)

Engasjement.

Det er spennende å være mamma. Hele tiden lærer jeg noe nytt om menneskets natur, om livet og om relasjoner. Å bli mamma er det største som har hendt meg for å si det veldig klisjefylt. Akkurat nå er det 6 åringens engasjement som fascinerer meg.

Det er så spennende å følge med på ham, og se hvordan hvor han velger å sette inn engasjement spiller en rolle for hvordan han har det. Og så er det veldig spennende å se hva som skjer når engasjementet «ufrivillig» kicker inn og fundere på hvorfor.

6 års alderen er også kalt «lille-tenårene» og ikke uten grunn har jeg erfart. Det siste året har vært en bølgedal uten like, med masse følelser og engasjement rettet i ulike retninger, og eksperimentering med ord og det å utfordre mamma og pappa. «Vil ikke» «Liker ikke» «Det er så kjedelig» og «det er urettferdig» har blitt brukt et titalls ganger om dagen, sammen med disse responsene på grensesetting: «dumming» «hvis jeg må gjøre det /ikke får lov til det, så er du den dummeste i hele huset her!» og ved noen annledninger: «Jeg hater det / deg». Den sistnevnte er veldig kontroversiell, og det kjenner han selv også. Den kommer alltid sammen med et ansiktsuttrykk som jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ta bilde av: En blanding mellom flau og spent på hva reaksjonen min vil bli.

Jeg er ikke blant dem som sier at han ikke får kalle meg dumming eller si slikt til meg. Jeg sier at det er greit at han synes det og at det likevel blir slik jeg har sagt. Når det gjelder «hater deg» utsagnet, så pleier jeg å smile til ham og si «nei, det gjør du ikke», hvorpå han lettet kapitulerer og sier: Nei, det gjør jeg ikke. Jeg tror man kommer lengst med å ikke bli sint eller la dem trykke på knapper. Men, selvfølgelig, det er nå, og nå har jeg bare en 6 åring. Kanskje ting ser annerledes ut senere når jeg har større barn, og kanskje det viser seg at det må håndteres annerledes da. Men akkurat nå føler jeg at dette er riktig måte å håndtere dette barnet på.

Men det var engasjementet jeg snakket om. Følelsene våre styrer jo mye engasjementet, og når man har svingende følelser, så har man også svingende engasjement. 6 åringen kan legge kroppen og ansiktet sitt i depressive folder (du vet: skuldrene og armene hengende fremover, triste øyne og munn osv, utrolig hvor kroppslig intelligent de er. De vet instinktivt hva de skal gjøre for å få seg i den tilstanden, og de gjør det for å oppnå noe), og prøve gjennom det å få meg til å ombestemme meg. La meg ta rydding av rommet som et eksempel (nå ble egentlig det kjedelig? Det var jo så kjekt før?). Nei, han orker ikke, det er så vanskelig og slitsomt og mye å ta tak i. Sier han mens han henger med skuldrene og ser skikkelig sliten ut. Dette kan han diskutere på en halvtime, mens han tviholder på den kroppslige tilstanden av sliten. Og så ringer det på døren og VIPS: Der var skuldrene oppe, smilet på plass og guttungen strutter av energi og glede. «Klart jeg vil ut å leke med deg». Og vips, så er engasjementet på plass igjen, og guttungen kan løpe og herje og er ikke det minste sliten. Det samme gjelder lekser. De kan være unnagjort på 5 minutter, og til tross for at han er så sliten og ikke orker, så kan han orke å krangle i en halv time på at han ikke orker å gjøre dem, og så krangle seg gjennom dem. Det må da være lettere å bare gjøre dem.

Noe sier meg at disse observasjonene kan overføres til oss voksne også. Men, der orker jeg ikke gå nå, jeg er visst for sliten. Det som i utgangspunktet fikk meg til å skrive dette innlegget var 6 åringens ufrivillige engasjement i morges. Etter å ha måtte blitt vekket hver morgen i ukevis fordi han er så trøtt om morgenene, så våknet han når det fortsatt var natt, sto opp, og begynte å leke på rommet sitt, og der lekte han til det var morgen. Hvorfor han våknet før han var utsovet? Jo, han var så spent fordi det er tivoli i byen i dag.

Forbrukerportalen konkluderer med at Meny er kjeden som har best utvalg av glutenfrie matvarer. Tett fulgt av ICA. Dem som har dårligst utvalg er Rema og Kiwi.

De med det dårligste utvalget er Rema og Kiwi. Verst er Rema som kun kan tilby lys og grov melblanding og kakemiks. Kiwi er litt bedre med lys melblanding, samt mandelterte og havregryn. Men det er ikke særlig enkelt å leve på et så lite utvalg, og Anne synes det er skuffende lite.

Hvis du skulle bli rammet av cøliaki burde du definitivt bo på et sted med en ICA- eller Meny-butikk. ICA kan tilby mange forskjellige melmiks, to typer knekkebrød, müsli, flatbrød, pizza- og pannekakemiks, maisbrød, vaffel- og kakemiks, havregryn, makaroni og diverse kjeks. Man kan også få kjøpt fint og grovt brød frosset

1 av 200 nordmenn har cøliaki. I Norge er glutenfrie produkter dyre, og man kan søke om å få grunnstønad fra NAV. Men bare dersom en har tatt biopsi fra tarmen og fått sykdommen bekreftet. Dersom man har sluttet med gluten på eget initiativ og selv om en har bedring av det, så må en spise seg syk igjen for å ta biopsi dersom man vil ha grunnstønad. Min mening er at Sverige sin modell er mye bedre. De vurderer ikke hvem som er verdige og uverdige i forhold til å få støtte. Man må ikke spise seg syk for å få støtte, og man kan få billigere produkter dersom man av en annen grunn enn cøliaki ikke kan spise gluten. De subsidierer produktene slik at de blir billigere i butikkene i stedet for.

Nå kan det jo argumenteres for at det er jo ikke bare de glutenfrie produktene i seg selv som er fordyrende ifht. et slikt kosthold, men det at en må lage all maten fra bunnen av. Og det er jo et godt poeng. Men jeg er ikke verre på det, enn at jeg synes staten kan dele opp, og subsidiere glutenfrie produkter så de blir billigere i butikken, OG at man fortsatt kan søke grunnstønad dersom det er nødvendig. Hvordan folk spiser og hva de tåler er jo varierende.

Mer informasjon om cøliaki finner du på Norsk Cøliakiforenings sider.

Jeg våkner midt i en drøm. Storebror kysser meg hadet og drar på skolen.
Jeg strekker meg litt, sammen med lillebror som også nettopp våknet.
Mann som farer rundt som en vind.
Lillebror blir levert til barnehagen, blid og fornøyd.
Tilbake.
Baconlukt sprer seg i hele huset, vips, et brett med omelett og juice i fanget i sengen.
Han har spist mens han laget frokost til meg.
Dusjen renner i rommet ved siden av mens jeg nyter deilig varm myk omelett og iskald juice. Luksus.
Dusjen stopper, naken mann på soverommet.
Kler på seg i full fart, kysser meg, og drar avgårde til sitt.
Her sitter jeg igjen og nyter lukten av manne-dusjsåpen, og nyter resten av frokosten, og den deilige følelsen av en veldig rolig morgen.

Tusen takk flotte mannen min. Jeg elsker deg!

Jeg kom over denne siden, og er helt fasinert. Her kan man finne ut hvilken kroppstype en har gjennom å ta en test. Den er ikke komplisert, man skal bare krysse av på spørsmål om skulderbredde, bryststørrelse, midje, mage, og hofter.

Jeg tok først testen selv med de svarene jeg trodde ville være riktig, men jeg var ikke helt fornøyd med resultatet, jeg følte ikke at det og klestipsene helt passet meg, så jeg fikk hjelp av mannen, og da passet det bedre.

Jeg har gått å fundert litt på dette med butikker og hvordan klærne står kategorisert etter farge og merke, og synes det hadde vært mye mer konstruktivt å kategorisere klærne etter kroppsfasong. Tenk, så genialt å komme inn i en butikk og gå til hjørnet for pærefasong, eplefasong, trekantfasong osv. Akkurat de klærne som skal passe din kroppsfasong samlet på en plass. Det hadde vært så genialt, og vi hadde sluppet å presse oss inn og ut av prøverom med tårn av klær som ikke passer oss og som samtidig bit for bit raserer selvbildet og selvtilliten vår.

Derfor var gleden stor når jeg fant ut at det var noen som hadde tenkt tanken. OG i tillegg, så var det en butikk med klær og anbefalinger til kroppsfasonger knyttet til. O´store lykke! Nå venter jeg på at noen skal ta utfordringen og starte opp med det samme konseptet i fysiske butikker her i Norge.

Resultatet mitt ble classic cone.

Well my gorgeous gal, the Classic Cone is the most unusual body shape of my ladies. Sharing the same silhouette as a supermodel! With a slender torso and luscious limbs to die for, you have so much to work with and so many flattering styles to try.

Dette blir en smakfull og deilig eplekake.

150 gram smør (den blå melkefri soft spesial)
3 (medium til store) egg
2 dl sukker (bruk gjerne brunt sukker)
2 1/2 dl glutenfritt mel (Toro sitt naturlig glutenfritt)
1 ts bakepulver
4-5 epler

Egg og sukker piskes godt til eggedosis, mens det melkefrie smøret smeltes. Rør inn glutenfritt mel og smeltet “smør” sammen med bakepulveret.

Hell så røren i en godt smurt form. Skjær opp eplene i båter, og rist dem i en pose med kanel og sukker.
Til slutt putter du eplebitene oppi røra og om du er opptatt av utseende på kaken, så kan du strø over kanel og litt sukker. Da ser kaken finere ut. Vær raus med kanel og sparsom med sukkeret.

Stekes ved 180 grader i 45- 50 minutter på nederste rille.