Supermamma!

Det å ha en velferdsstat har sine fordeler, og det har sine bakdeler.

Jeg er uendelig takknemlig for velferdsmodellen vi har her i Norge, og jeg sitter stor pris på både de universelle og spesifikke/behovsprøvde velferdsgodene jeg drar nytte av i hverdagen. Jeg kan nevne gratis lege til barna mine, frikort-tak på legebesøk, blå resepter, barnetrygd, osv. De godene som er universelle er veldig veldig gode, og veldig mye bedre enn de fleste andre steder i verden. Vi kan diskutere opp og ned i mente hvor mye vi skal være solidariske, og hvilke velferdsgoder som er ok. Er det best for alle grupper at vi har kontantstøtte, bør vi behovsprøve barnetrygden, osv. Det er spennende og viktige debatter, for samfunnet er hele tiden i utvikling og vi må følge med tiden, og følge med på hvordan de ulike tingene virker inn på samfunnet som helhet. Det er viktige og riktige diskusjoner å ta, men ikke det jeg skal ta for meg i kveld.

Det som opptar meg i kveld er de spesielle og behovsprøvde velferdsgodene. Her er det utrolig mange lover og kriterier. Og der det er lover og kriterier, så er det mye som kan huskes på og mye som kan utelates, og mye politikk. Og akkurat i kveld, så føles det som det er mest politikk og det å spare penger som er saken. For jeg står midt oppe i noe, og her tenker man ikke forebygging overhodet, men kun penger. Jeg er 30 år, jeg har osteoporose, og jeg ønsker å få behandling med benoppbyggende medisin. Men, saken er den, at for å kunne få det på blå resept, så må jeg først ha brukket noe. Det må først bli så ille at man brekker noe, slik at man kan bruke masse penger på brannslukkingsarbeide. Hva med å se an alderen i vurderingen. Innse at jeg har så veldig mange år igjen der jeg kan være yrkesaktiv, at om man bygger opp benmassen min nå, så kanskje jeg kan være frisk lengre, være lengre i arbeid og være mindre syk, og på den måten ikke bare ikke koste helsevesenet så mye, men også bidra til velferdskassa. Slik reglene er nå, så må man ikke bare ha en beintetthet på et visst nivå, men man må i tillegg knekke noe. Hvis ikke koster medisineringen pasienten 80.000 kr per kur.

En annen regel som jeg også har nevnt tidligere er grunnstønad ved cøliaki. Man må ha påvist cøliaki gjennom tarmbiopsi, ellers får man ikke stønad. Og det har ikke hjelpt om man er barn, eller blir kjempesyk, man må spise seg syk over en lengre periode for å få tatt prøven, og skulle prøven mot formodning ikke vise noe, at det er en annen diagnose som er problemet med gluten/hveteinntaket, så er man ikke verdig mottaker og får ikke stønad (selv om man blir veldig syk ved inntak). Jeg har nå hørt og sett at man kan få klinisk påvist hveteintoleranse også og at det i noen tilfeller godkjennes av NAV, og det gleder meg. Jeg håper alle leger og NAV-ansatte som spesielt jobber med små barn blir oppdatert på dette.

Og jeg håper på en endring av loven ang. osteoporose som også åpner for forebygging hos unge mennesker med lav beintetthet. Det er rart med det. Man ser ting så klart og mener så mye når man står midt oppe i det selv og føler det på kroppen. Det er mange enkeltskjebner bak enhver politisk avgjørelse.